Video: Kystopprøret, Tormod Amundsen

TA HAVET TILBAKE OG JORDA I BRUK!

ET opprop for en ny fiskeri-  og jordbrukspolitikk:

Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet. Man ser mange likhetstrekk i utviklingen i både havbruk og jordbruk; gjeldsvekst, fraflytting, manglende tilgang, utpressing av store markedskrefter. Disse problemene er det en effektiviseringspolitikk som har skapt. Alt skal over på store bruk og store båter, som fører til at verdiene av naturressursene ikke forvaltes riktig, og ei heller kommer lokalsamfunnene til gode. Om ikke vi snur skuta snart står både næringene og lokalsamfunnenes framtid på spill. Vi trenger en langsiktig politikk som ivaretar ressursbestander og jordsmonn slik at lokalsamfunn kan leve av de i hundrevis av år fram i tid.

Vi ser at virkemidlene i jordbrukspolitikken styrer jordbruket bort fra de målene som fellesskapet har for sektoren. Tilskuddene som gis til norske bønder, lave kraftfôrpriser, og investeringsstøtte til å bygge storfjøs, stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser, driftsøkonomi, etterspørselen i markedet og ikke minst de politiske målene med jordbrukspolitikken. Slik tilskuddene har blitt brukt har de heller ikke bidratt til bedre lønnsomhet i næringen. Et ensidig fokus på “økt produksjon” undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag, legitimitet, og det lokale ressursgrunnlaget. 

Det føres en politikk som svekker det miljøvennlige kystfisket som foregår med små båter, sjarker, nær kysten. Disse fisker med passive og selektive redskaper som er skånsomme mot havbunn og fiskebestander. Den minste kystflåten har et klimagassutslipp som ofte er fem ganger lavere per tonn fisk enn de store trålerne. Det er svært energikrevende med trålere som reiser langt ut på havet for å fiske, som trekker tunge fiskeredskap etter seg, og ofte fryser fangsten ombord. Kystflåten leverer fisken på land og bidrar til verdiskaping og sysselsetting i kystsamfunnene langs kysten. 

Vi trenger en fiskeri- og jordbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum. En politikk som skaper mangfoldig fiske- og jordbruk og livlige kyst- og distriktssamfunn som ivaretar gamle tradisjoner, kulturlandskap og miljøet. Jordbruks- og fiskeripolitikk handler ikke bare om fiskere og bønder, det handler om mat, samfunnsbygging, verdiskapning og bærekraft.

 

Kystfiskerne trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.

Kvoter har endt på handelsmarkedet, hvor det kjøpes og selges kvoter, og flere kvoter legges per båt. Å samle kvotene på færre båter var viktig tidligere, men i dag gir ytterligere strukturering et kvotesystem hvor kvoteprisene stiger til å være en inngangsbarriere for unge fiskere som vil inn i næringen. Betalingsevne bestemmer hvem som får fiske på fellesskapets ressurser, gjeldsgraden stiger og det blir større fokus på å fiske nok fisk heller enn å ha best kvalitet og skape størst verdier per fisk. Vinnerne er rike redere som sitter på mange kvoter, og kystfiskere som velger å selge seg ut av næringa. På tapersiden står unge fiskere som vil inn i næringa og fiskemottak som ikke får nok fisk når kvotene selges ut av området.

Tilgang til kapital må ikke være førende for hvem som kan få fiskekvoter. Distribusjonen må være rettferdig, og samtidig ta hensyn til ressursgrunnlaget, slik at det ikke tas ut for mye fisk fra våre havområder.

Vi trenger nye ordninger og forbedring av eksisterende ordninger for å gi lettere tilgang til jordbruk og fiske for ungdom som vil nyetablere seg i næringene.

Det er drivelysta som skal avgjøre om noen skal drive gård, ikke størrelsen på lommeboka. Konsesjonsloven skal sikre en lav inngangsbarriere til jordbruket. Priskontroll er lovfestet, slik at prisen på gården står i sammenheng med hvilken inntjening som er mulig på gården. Stadige uthulinger i konsesjonsloven truer lovens formål om å verne landbrukets produksjonsarealer, og sikre eier- og bruksforhold  som gagner samfunnet og framtidige generasjoner.

Kvoteprisene stiger til å være en inngangsbarriere for unge fiskere som vil inn i næringen, hvor betalingsevne bestemmer hvem som får fiske på fellesskapets ressurser, hvor gjeldsgraden stiger og det blir større fokus på å fiske nok fisk heller enn å ha best kvalitet og skape størst verdier per fisk. Vinnerne er rike redere som sitter på mange kvoter, og kystfiskere som velger å selge seg ut av næringa. På tapersiden står unge fiskere som vil inn i næringa og fiskemottak som ikke får nok fisk når kvotene selges ut av området.

Høye lån og stor gjeld sikrer ikke rekrutteringa vi trenger i norsk jordbruk og fiskeri!

Under halvparten av fisken som fanges i Norge bearbeides her. Det er både ressurssløseri, miljøskadelig og ødeleggende for norske distrikter og norsk økonomi at fisken sendes over halve kloden for å bearbeides, for deretter å sendes tilbake for konsum i Norge.

En annen årsak til privatiseringen er svekkingen av trålerpliktene. Flere av torsketrålkonsesjonene er gitt med en forutsetning om at fangsten skal leveres til bestemte lokale fiskemottak for å forsyne industrien med råstoff i sesonger hvor kystflåten ikke har stor tilgang på fisk. Disse pliktene har blitt utvannet av de siste regjeringene, og i dag er det bare en liten del av fangsten som inngår i pliktsystemet som leveres der den skal. I 2017 foreslo regjeringen en ytterligere svekking av trålerpliktene, som heldigvis ble trukket etter store protester langs kysten i nord. Svekking av pliktene har ført og fører til nedleggelse av fiskeindustri langs kysten, og at en større del av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Dette viser at man i liten grad oppfyller intensjonen bak å tildele kvoter til trålerflåta. 

I perioden 1990-2015 har antallet gårdsbruk blitt redusert fra 100 000 til rundt 40 000. Seterdrifta står også i fare for å bli utryddet. Kulturlandskap gror igjen, og det biologiske mangfoldet som beitedyra har tatt vare på i årevis forsvinner.

Bruken av importert kraftfôr må reduseres, mens de enorme beiteressursene vi har i dette landet må tas i bruk, før det gror igjen. Mange av  gressarealene egner seg ikke til å dyrke mat direkte til mennesker, mens kraftfôrbruken fører til unødvendig mye importert soya som skulle vært brukt til menneskemat. Flere av husdyrene må sendes på beite i utmarka og på andre arealer som ikke kan høstes maskinelt, og mer av gressarealet som egner seg til dyrking av korn og grønnsaker må brukes til å øke norsk produksjon av plantemat til folket. Dette er viktig både for matsikkerhet, for solidaritet, og for å holde kulturlandskap i hevd. Ved et brudd i forsyningslinjene med soya fra Brasil er Norge kun forsynt med fôr i noen uker før det er krise. Vi kan ikke basere oss på risikabel import av fôr produsert på andre menneskers matjord!

Importen av kraftfôrråvarer til husdyrfôr er i dag på over 1 million tonn årlig, og er mer enn doblet de siste 15 årene. Halvparten av kraftfôret som brukes til norske husdyr er i dag importert. Sammenlignet med andre land, har Norge et høyt kraftfôrforbruk for drøvtyggere i kjøtt- og melkeproduksjonen. Beiteandelen for melkekyr har i løpet av 2000-tallet blitt redusert fra 18 prosent til 10 prosent. Kraftfôrandelen er over 40 prosent. Fall i produksjon på egne areal og økt kraftfôrimport gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket. De siste årene har volumet av norsk produksjon blitt redusert for de fleste jordbruksprodukter. Importvolumet av jordbruksprodukter er i løpet av 2000-talet nesten doblet til 4,5 millioner tonn årlig. Samtidig har vi overproduksjon av lam, sau og geit.

Selvforsyningsgraden i Norge er lav, og synkende. Den må opp på minst 50 prosent for å bedre vår matsikkerhet. Vi lever i en stadig mer ustabil verden, med både nye og kjente trusler og kriser som ikke kommer til endre seg i overskuelig framtid. Da er matsikkerhet og beredskap enda viktigere enn før.

For eksempel er Norge kun forsynt med fôr i noen uker før det er krise, ved et brudd i importen fra Brasi. Det er ikke forsvarlig å basere vårt matforbruk på import og bruk av andres matjord, når både økt matetterspørsel globalt, klimaendringer, naturkatastrofer, politiske endringer og konflikter brått kan endre forsyningssituasjonen. Brasil eller Kina kommer ikke til å forbarme seg over Norge den dagen de selv har behov for produksjonen og prosesseringen av mat og fôr de disponerer.

  • Selvforsyning
  • Import

Norsk jordbruk er ikke en suksesshistorie, men en nedleggingshistorie. Nedgangen i antall gårdbruk i Norge er dramatisk. Dette gjør at færre sysselsettes i landbruket – og ingen vil vel være den siste bonden igjen i bygda? 

Lokal kunnskap om forvaltning  av jordbruksarealene forsvinner når bøndene som har drevet jorda i generasjoner lukker fjøsdøra for siste gang. Storsamfunnets verdsetting av ferie og fritid står i sterk kontrast til bondeyrket. Mange gårdsbruk har et stort investeringsetterslep, og nye krav kan gi store konsekvenser i det som anses som bærebjelken i norsk jordbruk – melkeproduksjonen. Investeringsmidler må målrettes til mindre bruk som vil investere i tråd med forskrifter uten å måtte øke produksjonen. Slik er ikke praksisen i dag. 

Nedleggingstrenden forsterkes av at vi har overproduksjon på omtrent alle områder. Det er et resultat av stor kraftfôrforbruk, fjerning av tak i flere produksjoner og investeringsmidler rettet mot produksjonsøkning. De som har investert seg til stor gjeld er bundet til å fortsette produksjonen, mens det er de små og mindre brukene som legger ned. 

Antall setre er redusert med 99 prosent siden 1900. Seterdrifta passer ikke inn i det moderne effektive landbruket som har glemt at ressursene ligger utenfor fjøsdøra. Med den storstilte nedleggelsen av setre tures vår felles kulturarv, kunnskap om forvaltning av utmarka og verdifulle plantearter på setervollene. Denne utviklingen må reverseres, slik at langt mer av Norges ulendte arealer kan brukes til matproduksjon.

Det foregår en storstilt nedbygging og omdisponering av matjord i Norge. Dette er svært problematisk i en tid hvor stadig flere mennesker skal føs, på stadig mindre arealer. Vi trenger en nasjonal plan for stans av nedbygging av matjord, med klare grenser for utbygging av infrastruktur, industri, næring og bolig, på lik linje med markagrenser og lignende.

Norsk matproduksjon i stor grad basert på import av blant annet soya og raps. I en tid med presset matproduksjon bør vi ikke produsere vår mat på bekostning av andres ressurser. Det er moralsk uforsvarlig at vi lar arealer i eget land gro igjen fordi vi kan importere råvarer fra land som Brasil, som har en ekstrem skjevfordeling av jordressursene. Samtidig gir importen unødvendige klimagassutslipp knyttet til transporten.

Sett i et bærekraftsperspektiv, hvor de sosiale, økonomiske og miljømessige hensynene ses i sammenheng, er det klart at vi ikke trenger et hav- og jordbruk med et ensidig fokus på volum og bruk av ressurser fra land i det globale Sør. Vi trenger en ny og solidarisk kurs!

HVa Skjer:

• Høst 2020: Lansering av matmeldinga

• Våren 2020: Arbeid med matmelding om utfordringer i fiskeri og landbruk, og løsninger på disse. Fokus på bærekraft, lokal produksjon, fordeling, rekruttering, matsikkerhet, matsuverenitet og solidaritet 

• 28. februar 2020: Du møter oss på Broen til framtiden

• 3. august 2019: Heldagsseminar på Karlsøyfestivalen

• 10. april 2019: Seminar på Stortinget

• Har du spørsmål eller innspill?

INNLEGG FRA TA HAVET TILBAKE OG JORDA I BRUK

Støtteerklæring

KYSTOPPRØRET

Initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk viser til situasjonen rundt innholdet i kvotemeldinga som skal behandles i Stortinget 7. mai. Vi støtter Kystopprøret og deres arbeid, og mener likedan at behandlinga av kvotemeldinga må utsettes til etter at Riksrevisjonens gjennomgang og gransking er behandlet i Stortinget.

Ta havet tilbake og jorda i bruk er en allianse for en ny fiskeri- og landbrukspolitikk, og er drevet fremover av ildsjeler med forskjellig organisasjons- og næringsbakgrunn. Initiativet og oppropet kom til gjennom tilfeldige møter og samtaler rundt at fiskeri og landbruk står overfor store utfordringer. Vi ser en del av de samme strukturelle og prinsipielle spørsmålene både lokalt og globalt at det er behov for endring i utviklinga av begge næringer, og at det vil være nyttig å ta den kampen i fellesskap, hvor matproduksjon og samfunnsoppdrag for begge sektorer sees i sammenheng. Vi står derfor sammen med Kystopprøret i kvotestriden!

Bak oppropet og støtteerklæringa står Norges Kystfiskarlag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Kystopprøret, For Velferdsstaten, Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG), Alliansen ny Landbrukspolitikk, Spire, Økologisk Norge, Natur og Ungdom, Attac og Norges Sosiale Forum. 

Et robust matsystem – hva er det?

Av: Jon Aukrust Osmoen
Desto flere hoder og hender som deler på gleden det er å produsere trygg og lokal mat til befolkningen, desto flere bein har vi å stå på i en krisesituasjon. 

Det er tydelig at det norske matsystemet har fått ustødige bein å stå på, sett i lys av den pågående pandemien. Selv om myndigheter, grossister og handelsstanden anmoder forbrukeren til å beholde bakkekontakten ved å si at “vi har nok mat på lagrene”, er langtidsvirkningene av den mer interessante sorten. 

Det er bøndene selv som vet hva som skjer ved grasrota, og når flere uttrykker bekymring for grensestenging og mangel på arbeidskraft i våronna burde bekymringen deles av folka “høyere oppe”. Med en selvforsyningsgrad på 40% kompensert for fôrimport og en næring som på grunn av industrialisering og intensivering har gjort seg sterkt avhengig av både eksotisk fôr og utenlandsk arbeidskraft, står vi ustøtt når det vil storme som verst. Globale kriser vil kunne redusere importen, stenge grenser og føre til handelsblokader. Dette ser vi i disse dager. Derfor trengs en nasjonal buffer av mat. 

Vi har malt oss inn i et hjørne og mens vi venter på at det tørker må vi innse at et matsystem aldri kan bli robust nok. Hva har krisesituasjonen vist oss til nå?  

At engasjementet hos befolkningen ligger latent. På grunn av nedskjæringer, permitteringer og stengte skoler er det mange som gjennom ulike kanaler viser at de er klar til å brette opp ermene og ta i et tak denne våren. Facebookgruppa “Korona-dugnad: Våronna 2020” har i skrivende stund 6676 medlemmer. Mange av disse er ufaglærte med stor variasjon i relevant erfaring. Det sies dog at nød lærer naken kvinne å spinne. Desto fler som gjennom praktisk gårdsarbeid for jord og møkk under fingra, desto fler er det som får forståelsen av nødvendigheten av en ny kurs i landbrukspolitikken.  

At å jobbe med matproduksjon skal og bør være et trygt og forutsigbart yrkesvalg. Å bytte ut finans og en børstraktor med steinplukking og en Massey Ferguson 165 gir større fortjeneste i krisetider. En god avling er verdt sin vekt i gull. For bonden jobber ufortrødent videre uavhengig av rentekutt, så fremt smitte unngås. Bonden har god erfaring med hjemmekontor og er i mindre grad avhengig av menneskelige relasjoner i sitt åpne kontorlandskap. For en liten melkebonde er det viktigste at tankbilsjåføren kommer innom annenhver dag og at veterinæren er i beredskap hvis det inntrer sjukdom i flokken.

Mer kritisk er det selvfølgelig hvis smitten brer seg høyere opp i produksjonslinjene og bonden får problemer med å få levert sine råvarer. Sentraliseringen av til eksempel meierier og slakterier i større og mer kostnadseffektive enheter er mer sårbare enn lokale samvirker med mer lokal distribusjon av mat. Færre ledd og kortere reiseavstand for råvaren mellom matprodusent og forbruker gir et mer robust matsystem. 

Enkelte vil påstå at vårt langstrakte land med ugjestmild og variert geografi er en hemsko for økt matproduksjon. Svaret er “ja” hvis dagens premisser skal ligge til grunn. Faktumet er at lokalsamfunn i grisgrendte strøk i dag viser en stor motstandsdyktighet mot smittespredning. Mens det i større byer nærmest er umulig å kontrollere smitte kan lokalsamfunn gjennom dyktig lokal ledelse og relativt enkle tiltak unngå dette. I tillegg medfører et geografisk spredt landbruk i et land med store klimatiske forskjeller fordeling av risiko på flere hoder og hender når ekstremværet banker på døra. 

Kriser vil komme og kriser vil henrulle, på samme måte som nye steiner hver vår ser dagens lys på jordet til bonden. En ting er et virus som rammer oss mennesker, noe annet er sykdom eller ekstremvær som rammer matproduksjonen direkte – så vel plante som dyrelivet –  eller “worst case scenario” – rammer oss på alle fronter samtidig. Livbøyen ligger henslengt inntil stabburet hos den lille bonden. Som Rolf Jacobsen avslutningsvis skrev i sitt dikt – nettopp med navnet “Den lille bonden”: 

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.

Han hører når graset gror

og når jorden pånytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå.

Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.

Der det gror.

HVEM SITT HAV?

Uttalelse fra Havkonferansen, Ocean Peoples’ Conference, 23. oktober 2019

23. og 24. oktober er Norge vertskap for “Our Ocean” – konferansen: En årlig internasjonal konferanse som ble initiert i 2014 av det amerikanske utenriksdepartementet utenfor noen FN-prosess. Menneskene som lever av og er omgitt av havet, og som er mest berørt av ødeleggelsen av det marine miljøet, er ikke til stede i konferansepanelene: Kystfiskere, kystsamfunn og urfolk.

De som hevder at havet er “vårt” er de vanlige mistenkte: myndighetspersoner og store multinasjonale selskaper. For dem tilbyr konferansen muligheten “til å bygge partnerskap mellom regjering, industri, akademia og sivilsamfunn” og å presentere “frivillige forpliktelser” for en bærekraftig fremtid.

Our Ocean-konferansen brukes av myndighetspersoner og politikere på høyt nivå for å tilføre legitimitet til et styringsrom som ikke er forankret i FN-systemet og heller ikke har et demokratisk mandat fra noen av statene som er representert.

Det som er sant med konferansen, viser seg også i hvordan verten Norge oppfører seg på hjemmebane. Norges enorme offshore oljeindustri er elefanten i rommet, fullstendig utelatt fra programmet. Det er ingen representasjon fra kystfiskere, kystsamfunn og samiske kystfolk, som lider av og kjemper imot miljøødeleggelse og at deres fjord og jord privatiseres

FN-rapporten “Our Common Future” fra 1987 var en klar uttalelse fra Verdens kommisjon for miljø og utvikling, ledet av den tidligere norske statsminister Gro Harlem Brundtland. Rapporten tok utgangspunkt i et bredt bærekraftsbegrep, basert på miljø, sosial og økonomisk utvikling. En viktig anbefaling fra kommisjonen, var også bred deltakelse og åpenhet i politiske prosesser som har konsekvenser for miljø og samfunn. Rapporten anerkjente også at fattigdomsbekjempelse, likestilling og økonomisk omfordeling var avgjørende for å formulere strategier for en agenda for et bærekraftig samfunn. Dette betydningsfulle norske bidraget la grunnlaget for Rio Earth-toppmøtet i 1992 og FNs bærekraftsagenda.

Men tiden har endret seg: Med “Our Ocean” – konferansen lever den norske regjeringen på ryktet som er gitt for mer enn tre tiår siden, men det er på tide å stille spørsmål ved Norges rolle i dag.

Havet, og menneskene som lever av og med det, kan ikke reddes ved å legge til litt bærekrafts-smak på industrialiseringen og utnyttelsen og ødeleggelsen av havet som pågår. Det som trengs er å stoppe destruktive aktiviteter som ødelegger den marine biosfæren: Høye CO2-utslipp, forurensning, industrielt overfiske, offshore petroleumsutvinning, gigantiske havneutvidelser, for å nevne noen. Vi har lenge nådd det punktet der folk må settes foran profitt, som organisasjoner og bevegelser har krevd i over et tiår.

I stedet for å konfrontere disse destruktive aktivitetene og de som tjener på dem, er “Our Ocean” konferansen en del av en diskusjon om “blåvasking”. Denne “blå vaskingen” skjer ved påstanden om at: Havkrisen kan løses av de samme aktørene og de samme metodene som har forårsaket denne krisen – markedsretting og privatisering. Det er ingen tilfeldighet at listen over foredragsholdere på konferansen inkluderer administrerende direktør for DeepGreen, et selskap satt opp for gruvedrift av mineraler fra havbunnen – nøyaktig hva store bevegelser fra samfunn i Stillehavet prøver å stoppe, i kampen for miljømessig rettferdighet og matsuverenitet. Det som er gjort på land, skal nå gjøres i havet: ødeleggelse av naturlige og sosiale miljøer i navnet kapitalistisk fortjeneste.

I stedet for “Our Ocean” – konferansen, er det behov for demokratiske prosesser, som motvirker systemisk undertrykkelse og sikrer prinsippene om rettferdighet og fritt og informert forhåndssamtykke. Regjeringene våre må opprettholde sine forpliktelser til internasjonale traktater og konvensjoner, for å handle på linje med menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og miljømessig rettferdighet snarere enn profitt for multinasjonale selskaper.

Det vi ønsker er en rettferdig utvikling basert på mindre økonomiske og sosiale forskjeller, i tillegg til et forhold til miljøet som forbedrer snarere enn ødelegger økosystemene.
Vi står solidarisk med kyst- og urfolkssamfunn, og krever at deres funksjon som “early warning” system knytta til hav og økosystemer anerkjennes og støttes.

“Our Ocean- konferansen er ikke vår konferanse. Norge må se til eget land der fiskeressursene privatiseres på færre og færre hender, og 7/10 av all fisk sendes ut av landet med resultat at fiskere og kystsamfunn står ribba tilbake”.

Eva Lisa Robertsen, Kystopprøret

“Samstundes som ho skryter av eige havengasjement, opnar ho for å dumpe millionar av slam tonn rett i fjordane våre. Det er stikk i strid med alle dei store orda og ikkje akseptabelt”.

Gaute Eiterjord, leder, Natur og Ungdom

“A blow to small-scale fisheries. Speaking at the Our Oceans conference, the newly elected FAO Director General emphasized Aquaculture as the only solution and, with a smile on his face, suggested the coastal fishers from Norway should be at display at the museums. ‘people from Asia.. China and Japan, they would enjoy it’, he said. This must be a major disappointment to the Norwegian government who is on record for its massive support towards the development of the UN small-scale fisheries guidelines”.

Carsten Pedersen, Transnational Institute

“The blue economy is being used as a false promise of development, hiding the real agenda of opening up access to the resources of the Pacific Island Countries for plunder. We can see that in the push for deep-sea mining and the aggressive and anti-development proposals being tabled on fisheries subsidies negotiations at the World Trade Organization”.

Adam Wolfenden, PANG, Pacific Ocean

 

Denne uttalelsen er åpen og kan signeres. Uttalelsen er godkjent av følgende organisasjoner og koalisjoner:

  • Handelskampanjen
  • Norges Sosiale Forum (NSF)
  • Natur og Ungdom
  • Society for threatened peoples
  • Kystopprøret
  • Norges Kystfiskarlag
  • Spire
  • Pleine Mer
  • Fair Ocean
  • Pacific Network on Globalization (PANG)
  • Transnational Institute
  • Økologisk Norge
  • Latin-Amerikagruppene i Norge

Kontakt:
Helene Bank
styreleder i Handelskampanjen
E-post:helene.bank@velferdsstaten.no
Telefon: 926 67 518

Video: Naturlinja ved Seljord Folkehøgskule

TA HAVET TILBAKE OG JORDA I BRUK!

På søndag var det elektrisk stemning i en fullsatt Jakobkirke, da 650 mennesker møtte til en stormønstring for havet og jorda, under Globaliseringskonferansen i Oslo. Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet. Prisen for å gå inn i kystfisket er tidoblet på fem år og ungdom står uten sjans til å komme seg inn, mens etablerte fiskere sliter med å holde tritt i prisgaloppen. Samtidig går jordbruksarealet ned, beiteandelen ned og gårdsbruk legges ned i rekordfart, mens barrierene vokser for ungdom som vil inn i jordbruket.

Næringene trues av økende gjeld, lite bærekraftige metoder og politiske krav om effektivisering. Tar vi ikke problemene vi står overfor seriøst og løser de ved rota, står både matsikkerhet, klima, miljø, kulturarv, kulturlandskap, og beredskap i fare.

Vi trenger en ny retning, med en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk, ikke kun for bønder og fiskere, men som sikrer samfunnsoppdraget næringene har på vegne av fellesskapet, og som utformes i samråd mellom folk, næringene, politikere og sivilsamfunn. Vi må stille oss disse spørsmålene:

Hvordan skal ressursene fordeles og hvem skal de komme til gode?

Hvilke maktstrukturer har vi i dag? Og hvilke vil vi ha for framtida?

Havet tilhører folket

De viltlevende marine ressursene i Norge eies av fellesskapet. De skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene og er en del av vår matsikkerhet. Dagens liberale politikk utfordrer våre felles rettigheter til å forvalte havets ressurser til gode for befolkning og framtidige generasjoner, en rett gitt gjennom Havrettskonvensjonen. Handels- og investeringsavtaler gir markedsadgang til næringa, men legger også stramme tøyler for forvaltning av ressursene.

Det tradisjonelle kystfisket, med små båter og skånsomme redskaper tar vare på kulturarv og miljø, og skaper flere arbeidsplasser på flere båter, som gir hver kilo fisk mer markedsverdi. Klimagassutslippene er ofte en femtedel av trålernes utslipp per tonn fisk.

Kystfiskerne har et viktig samfunnsoppdrag, men trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.

Jorda skal brukes

Jordbruket har sammen med fiskeriet bygd opp Norges distrikter. Arealene i bratte lier og fjell har blitt tatt godt i bruk. Sauer, kyr og geiter har beita på setervoller og skogsbeiter i århundrer. Jordbruket har brakt mat, kulturarv og ivaretatt kulturlandskap fra nord til sør, men står i dag overfor mange av de samme problemene som kystfisket.

Produksjonsvolumet per arbeidstime er doblet fra 1990. Det skyldes så klart dyktige jordbrukere, men også politisk satsing på stordrift og volum. Denne satsinga skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Det har ikke skjedd. Tvert imot har vi et jordbruk som ikke er rustet for store værendringer, mens gjelda øker, matjorda utarmes, utslipp fra unødvendig fôrtransport øker, og selvforsyningsgraden er nede på 40 prosent.

Fall i beite og produksjon på egne areal, og dobling av kraftfôrimport de siste 15 årene gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket. Virkemidlene i jordbrukspolitikken styrer jordbruket bort fra de målene fellesskapet har for sektoren, og er i strid med politisk vedtatte mål for norsk jordbruk. Tilskudd til lave kraftfôrpriser og investeringsstøtte til å bygge storfjøs stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser, driftsøkonomi og etterspørselen i markedet. Et ensidig fokus på volum og “økt produksjon” undergraver jordbrukets bærekraft, samfunnsoppdrag og legitimitet.

10 politiske krav for framtidas primærnæringer

Våre viktigste næringer har blitt offer for et hensynsløst maktspill, hvor flere samfunnsfunksjoner står i fare. Det er uklokt å la våre ressurser gå til spille, og basere matproduksjon på import i en tid hvor matjord og havressurser utarmes, og tilgangen til mat blir stadig mer presset. Derfor må det bygges broer mellom fisket og jordbruket for å stå imot de mektige kreftene bak dagens liberaliserings-, sentraliserings- og effektiviseringspolitikk.

Det er i vår strategiske og økonomiske interesse å bygge en fiskeri- og jordbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum: Der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok og trygg mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for framtidige generasjoner. Der fiskekvoter ikke kan kjøpes opp av store selskaper og hindre unge menneskers tilgang til næringa. Der norske areal og norske ressurser brukes, og samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Dette samfunnsoppdraget betyr også en solidarisk drift uten utnyttelse av hav- og jordressurser på andre land og folks bekostning.

Jordbruk og fiske i liten og mellomstor skala dekker livsviktige funksjoner i samfunnet, og er sentralt for økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Det handler om framtida vår: Vi må ta havet tilbake og jorda i bruk!

  • Verdiene fra jordbruket og fisket må komme lokalsamfunn til gode, både i dag og i framtida
  • Omsettingen av fiskekvoter må stanses, så flere får tilgang til kystfiske
  • Fiskekvotene må distribueres på en jevn, rettferdig og bærekraftig måte
  • Ungdom må gis tilgang til fiskekvoter og gårdsbruk
  • Fangsten fra havet må ilandføres og bearbeides i Norge
  • Jordbruket må leve på og av norsk jord og mark – i hele Norge
  • Omdisponering av matjord må stanses og reverseres
  • Nedleggelsen av gårdsbruk må stanses
  • Selvforsyningsgraden må opp til minst 50 prosent
  • Solidaritetsprinsipp må ligge til grunn: Norsk matproduksjon må ikke skje på bekostning av andres ressurser!
  • Vårt opprop og våre krav er åpent for tilslutning.

HVEM VI ER:

Disse organisasjonene står bak oppropet. Det er åpent for tilslutning
nkf_log-8a9c7ee4
Norges Kystfiskarlag
NBS
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
kystopprøret
Kystopprøret
fv-img-0609-logo-large
For Velferdsstaten
LAGLOGO
Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG)
anl
Alliansen Ny Landbrukspolitikk
spire
Spire
oikos
Økologisk Norge
nu
Natur og Ungdom
web_ATTAC_logo-ny
ATTAC
LOGO_NSF_MørkRød
Norges Sosiale Forum

I den frivillige arbeidsgruppa bak initiativet sitter: Are Einari Björklund Skau, tidligere styreleder i Norges Sosiale Forum, Hege Skarrud, tidligere leder i Spire, Kathrine Kinn, nestleder i Småbrukarlaget, Therese Woie, Kystfiskarlaget, Frank Cato Lahti, Kystopprøret, Torbjørn Eriksen, Kystopprøret, Torgeir Knag Fylkesnes, nestleder i SV, Roman Eliassen, politisk rådgiver i SV, Børre Solberg, daglig leder i Økologisk Norge, Lasse Bjørn, Natur og Ungdom, Marianna de Almeida Debelian, Spire. Initiativet er per i dag ikke formalisert på noen måte, og er kun drevet fremover av ildsjeler med forskjellig organisasjons- og næringsbakgrunn. Initiativet og oppropet kom til gjennom tilfeldige møter og samtaler rundt at fiskeri og landbruk står overfor store utfordringer og en del av de samme strukturelle og prinsipielle spørsmålene både lokalt og globalt, at en endring behøves i utviklingen av begge næringer, og at det vil være nyttig å ta den kampen i fellesskap, hvor matproduksjon og samfunnsoppdrag for begge sektorer sees i sammenheng. Bruk skjemaet under for sende henvendelse med spørsmål, innspill eller ønske om tilslutning.

Norges Sosiale Forum var initiativtaker til oppropet og er vert for nettsidene.  Nettsidene er utviklet av Are Einari Björklund Skau

Tilslutning og spørsmål:

marianna debelian
Marianna Debelian
Koordinator for arbeidsgruppa Ta havet tilbake og jorda i bruk
Are
Are Einari Björklund Skau
Vara til styret i NSF. Initiativtaker til Ta havet tilbake og jorda i bruk, redaktør for matmeldinga
X
X
X
X