ET opprop for en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk
TI POLITISKE KRAV
Kystfiskerne trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.
Tilgang til kapital må ikke være førende for hvem som kan få fiskekvoter. Distribusjonen må være rettferdig, og samtidig ta hensyn til ressursgrunnlaget, slik at det ikke tas ut for mye fisk fra våre havområder.

Bruken av importert kraftfôr må reduseres, mens de enorme beiteressursene vi har i dette landet må tas i bruk, før landet gror igjen. Beitegras kan ikke brukes til menneskeføde, mens kraftfôret bruker unødvendig mye importert soya som kunne vært brukt til menneskemat. Dette er viktig både for matsikkerhet, å holde kulturlandskap i hevd, og ikke basere oss på risikabel import av soya produsert på andre menneskers jord.
Selvforsyningsgraden i Norge er lav, og synkende. Den må opp på minst 50 prosent for å trygge vår matsikkerhet.
- Selvforsyning
- Import
Idag er norsk matproduksjon i stor grad basert på import av blant annet soya. I en tid med presset matproduksjon bør vi ikke produsere vår mat på bekostning av andres ressurser. Det er også i vår strategiske interesse å basere oss mindre på import, da det endringer gjør oss meget sårbare for maktendringer og endringer i matproduksjon og forbruk andre steder i verden.

HVEM VI ER:
Tilslutning og spørsmål:
