Kystfiskerne trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.

Kvoter har endt på handelsmarkedet, hvor det kjøpes og selges kvoter, og flere kvoter legges per båt. Å samle kvotene på færre båter var viktig tidligere, men i dag gir ytterligere strukturering et kvotesystem hvor kvoteprisene stiger til å være en inngangsbarriere for unge fiskere som vil inn i næringen. Betalingsevne bestemmer hvem som får fiske på fellesskapets ressurser, gjeldsgraden stiger og det blir større fokus på å fiske nok fisk heller enn å ha best kvalitet og skape størst verdier per fisk. Vinnerne er rike redere som sitter på mange kvoter, og kystfiskere som velger å selge seg ut av næringa. På tapersiden står unge fiskere som vil inn i næringa og fiskemottak som ikke får nok fisk når kvotene selges ut av området.

Tilgang til kapital må ikke være førende for hvem som kan få fiskekvoter. Distribusjonen må være rettferdig, og samtidig ta hensyn til ressursgrunnlaget, slik at det ikke tas ut for mye fisk fra våre havområder.

Vi trenger nye ordninger og forbedring av eksisterende ordninger for å gi lettere tilgang til jordbruk og fiske for ungdom som vil nyetablere seg i næringene.

Det er drivelysta som skal avgjøre om noen skal drive gård, ikke størrelsen på lommeboka. Konsesjonsloven skal sikre en lav inngangsbarriere til jordbruket. Priskontroll er lovfestet, slik at prisen på gården står i sammenheng med hvilken inntjening som er mulig på gården. Stadige uthulinger i konsesjonsloven truer lovens formål om å verne landbrukets produksjonsarealer, og sikre eier- og bruksforhold  som gagner samfunnet og framtidige generasjoner.

Kvoteprisene stiger til å være en inngangsbarriere for unge fiskere som vil inn i næringen, hvor betalingsevne bestemmer hvem som får fiske på fellesskapets ressurser, hvor gjeldsgraden stiger og det blir større fokus på å fiske nok fisk heller enn å ha best kvalitet og skape størst verdier per fisk. Vinnerne er rike redere som sitter på mange kvoter, og kystfiskere som velger å selge seg ut av næringa. På tapersiden står unge fiskere som vil inn i næringa og fiskemottak som ikke får nok fisk når kvotene selges ut av området.

Høye lån og stor gjeld sikrer ikke rekrutteringa vi trenger i norsk jordbruk og fiskeri!

Under halvparten av fisken som fanges i Norge bearbeides her. Det er både ressurssløseri, miljøskadelig og ødeleggende for norske distrikter og norsk økonomi at fisken sendes over halve kloden for å bearbeides, for deretter å sendes tilbake for konsum i Norge.

En annen årsak til privatiseringen er svekkingen av trålerpliktene. Flere av torsketrålkonsesjonene er gitt med en forutsetning om at fangsten skal leveres til bestemte lokale fiskemottak for å forsyne industrien med råstoff i sesonger hvor kystflåten ikke har stor tilgang på fisk. Disse pliktene har blitt utvannet av de siste regjeringene, og i dag er det bare en liten del av fangsten som inngår i pliktsystemet som leveres der den skal. I 2017 foreslo regjeringen en ytterligere svekking av trålerpliktene, som heldigvis ble trukket etter store protester langs kysten i nord. Svekking av pliktene har ført og fører til nedleggelse av fiskeindustri langs kysten, og at en større del av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Dette viser at man i liten grad oppfyller intensjonen bak å tildele kvoter til trålerflåta. 

I perioden 1990-2015 har antallet gårdsbruk blitt redusert fra 100 000 til rundt 40 000. Seterdrifta står også i fare for å bli utryddet. Kulturlandskap gror igjen, og det biologiske mangfoldet som beitedyra har tatt vare på i årevis forsvinner.

Bruken av importert kraftfôr må reduseres, mens de enorme beiteressursene vi har i dette landet må tas i bruk, før det gror igjen. Mange av  gressarealene egner seg ikke til å dyrke mat direkte til mennesker, mens kraftfôrbruken fører til unødvendig mye importert soya som skulle vært brukt til menneskemat. Flere av husdyrene må sendes på beite i utmarka og på andre arealer som ikke kan høstes maskinelt, og mer av gressarealet som egner seg til dyrking av korn og grønnsaker må brukes til å øke norsk produksjon av plantemat til folket. Dette er viktig både for matsikkerhet, for solidaritet, og for å holde kulturlandskap i hevd. Ved et brudd i forsyningslinjene med soya fra Brasil er Norge kun forsynt med fôr i noen uker før det er krise. Vi kan ikke basere oss på risikabel import av fôr produsert på andre menneskers matjord!

Importen av kraftfôrråvarer til husdyrfôr er i dag på over 1 million tonn årlig, og er mer enn doblet de siste 15 årene. Halvparten av kraftfôret som brukes til norske husdyr er i dag importert. Sammenlignet med andre land, har Norge et høyt kraftfôrforbruk for drøvtyggere i kjøtt- og melkeproduksjonen. Beiteandelen for melkekyr har i løpet av 2000-tallet blitt redusert fra 18 prosent til 10 prosent. Kraftfôrandelen er over 40 prosent. Fall i produksjon på egne areal og økt kraftfôrimport gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket. De siste årene har volumet av norsk produksjon blitt redusert for de fleste jordbruksprodukter. Importvolumet av jordbruksprodukter er i løpet av 2000-talet nesten doblet til 4,5 millioner tonn årlig. Samtidig har vi overproduksjon av lam, sau og geit.

Selvforsyningsgraden i Norge er lav, og synkende. Den må opp på minst 50 prosent for å bedre vår matsikkerhet. Vi lever i en stadig mer ustabil verden, med både nye og kjente trusler og kriser som ikke kommer til endre seg i overskuelig framtid. Da er matsikkerhet og beredskap enda viktigere enn før.

For eksempel er Norge kun forsynt med fôr i noen uker før det er krise, ved et brudd i importen fra Brasi. Det er ikke forsvarlig å basere vårt matforbruk på import og bruk av andres matjord, når både økt matetterspørsel globalt, klimaendringer, naturkatastrofer, politiske endringer og konflikter brått kan endre forsyningssituasjonen. Brasil eller Kina kommer ikke til å forbarme seg over Norge den dagen de selv har behov for produksjonen og prosesseringen av mat og fôr de disponerer.

Norsk jordbruk er ikke en suksesshistorie, men en nedleggingshistorie. Nedgangen i antall gårdbruk i Norge er dramatisk. Dette gjør at færre sysselsettes i landbruket – og ingen vil vel være den siste bonden igjen i bygda? 

Lokal kunnskap om forvaltning  av jordbruksarealene forsvinner når bøndene som har drevet jorda i generasjoner lukker fjøsdøra for siste gang. Storsamfunnets verdsetting av ferie og fritid står i sterk kontrast til bondeyrket. Mange gårdsbruk har et stort investeringsetterslep, og nye krav kan gi store konsekvenser i det som anses som bærebjelken i norsk jordbruk – melkeproduksjonen. Investeringsmidler må målrettes til mindre bruk som vil investere i tråd med forskrifter uten å måtte øke produksjonen. Slik er ikke praksisen i dag. 

Nedleggingstrenden forsterkes av at vi har overproduksjon på omtrent alle områder. Det er et resultat av stor kraftfôrforbruk, fjerning av tak i flere produksjoner og investeringsmidler rettet mot produksjonsøkning. De som har investert seg til stor gjeld er bundet til å fortsette produksjonen, mens det er de små og mindre brukene som legger ned. 

Antall setre er redusert med 99 prosent siden 1900. Seterdrifta passer ikke inn i det moderne effektive landbruket som har glemt at ressursene ligger utenfor fjøsdøra. Med den storstilte nedleggelsen av setre tures vår felles kulturarv, kunnskap om forvaltning av utmarka og verdifulle plantearter på setervollene. Denne utviklingen må reverseres, slik at langt mer av Norges ulendte arealer kan brukes til matproduksjon.

Det foregår en storstilt nedbygging og omdisponering av matjord i Norge. Dette er svært problematisk i en tid hvor stadig flere mennesker skal føs, på stadig mindre arealer. Vi trenger en nasjonal plan for stans av nedbygging av matjord, med klare grenser for utbygging av infrastruktur, industri, næring og bolig, på lik linje med markagrenser og lignende.

Norsk matproduksjon i stor grad basert på import av blant annet soya og raps. I en tid med presset matproduksjon bør vi ikke produsere vår mat på bekostning av andres ressurser. Det er moralsk uforsvarlig at vi lar arealer i eget land gro igjen fordi vi kan importere råvarer fra land som Brasil, som har en ekstrem skjevfordeling av jordressursene. Samtidig gir importen unødvendige klimagassutslipp knyttet til transporten.

Sett i et bærekraftsperspektiv, hvor de sosiale, økonomiske og miljømessige hensynene ses i sammenheng, er det klart at vi ikke trenger et hav- og jordbruk med et ensidig fokus på volum og bruk av ressurser fra land i det globale Sør. Vi trenger en ny og solidarisk kurs!