ET opprop for en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk:
11 POLITISKE KRAV
Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet.
Kystfiskerne trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.
Tilgang til kapital må ikke være førende for hvem som kan få fiskekvoter. Distribusjonen må være rettferdig, og samtidig ta hensyn til ressursgrunnlaget, slik at det ikke tas ut for mye fisk fra våre havområder.
Det må innføres nye ordninger og eksisterende ordninger forbedres for å gi lettere tilgang til jordbruk og fiske for ungdom som vil nyetablere seg i næringene
Under halvparten av fisken som fanges i Norge bearbeides her. Det er både ressurssløseri, miljøskadelig og ødeleggende for norske distrikter og norsk økonomi at fisken sendes over halve kloden for å bearbeides, for deretter å sendes tilbake for konsum i Norge.
Bruken av importert kraftfôr må reduseres, mens de enorme beiteressursene vi har i dette landet må tas i bruk, før landet gror igjen. Beitegras kan ikke brukes til menneskeføde, mens kraftfôret bruker unødvendig mye importert soya som kunne vært brukt til menneskemat. Dette er viktig både for matsikkerhet, å holde kulturlandskap i hevd, og ikke basere oss på risikabel import av soya produsert på andre menneskers jord.
Det foregår en storstilt nedbygging og omdisponering av matjord i Norge. Dette er svært problematisk i en tid hvor stadig flere mennesker skal føs, på stadig mindre arealer.
Nedgangen i antall gårdbruks i Norge er dramatisk. Dette gjør at færre kan sysselsettes i landbruket. Antall setre er også redusert med 99 prosent siden 1900. Denne utviklingen må reverseres, så mer av Norges arealer kan brukes til matproduksjon.
Selvforsyningsgraden i Norge er lav, og synkende. Den må opp på minst 50 prosent for å trygge vår matsikkerhet.
- Selvforsyning
- Import
Idag er norsk matproduksjon i stor grad basert på import av blant annet soya. I en tid med presset matproduksjon bør vi ikke produsere vår mat på bekostning av andres ressurser. Det er også i vår strategiske interesse å basere oss mindre på import, da det endringer gjør oss meget sårbare for maktendringer og endringer i matproduksjon og forbruk andre steder i verden.
TA HAVET TILBAKE OG JORDA I BRUK!
På søndag var det elektrisk stemning i en fullsatt Jakobkirke, da 650 mennesker møtte til en stormønstring for havet og jorda, under Globaliseringskonferansen i Oslo. Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag truet. Prisen for å gå inn i kystfisket er tidoblet på fem år og ungdom står uten sjans til å komme seg inn, mens etablerte fiskere sliter med å holde tritt i prisgaloppen. Samtidig går jordbruksarealet ned, beiteandelen ned og gårdsbruk legges ned i rekordfart, mens barrierene vokser for ungdom som vil inn i jordbruket.
Næringene trues av økende gjeld, lite bærekraftige metoder og politiske krav om effektivisering. Tar vi ikke problemene vi står overfor seriøst og løser de ved rota, står både matsikkerhet, klima, miljø, kulturarv, kulturlandskap, og beredskap i fare.
Vi trenger en ny retning, med en ny fiskeri- og jordbrukspolitikk, ikke kun for bønder og fiskere, men som sikrer samfunnsoppdraget næringene har på vegne av fellesskapet, og som utformes i samråd mellom folk, næringene, politikere og sivilsamfunn. Vi må stille oss disse spørsmålene:
Hvordan skal ressursene fordeles og hvem skal de komme til gode?
Hvilke maktstrukturer har vi i dag? Og hvilke vil vi ha for framtida?
Havet tilhører folket
De viltlevende marine ressursene i Norge eies av fellesskapet. De skal sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene og er en del av vår matsikkerhet. Dagens liberale politikk utfordrer våre felles rettigheter til å forvalte havets ressurser til gode for befolkning og framtidige generasjoner, en rett gitt gjennom Havrettskonvensjonen. Handels- og investeringsavtaler gir markedsadgang til næringa, men legger også stramme tøyler for forvaltning av ressursene.
Det tradisjonelle kystfisket, med små båter og skånsomme redskaper tar vare på kulturarv og miljø, og skaper flere arbeidsplasser på flere båter, som gir hver kilo fisk mer markedsverdi. Klimagassutslippene er ofte en femtedel av trålernes utslipp per tonn fisk.
Kystfiskerne har et viktig samfunnsoppdrag, men trues av privatisering av fiskeressursene. Kvotene selges og samles på stadig færre hender, og sjarker skvises ut på grunn av politiske effektiviseringskrav som gir flere store trålere. Mindre fisk leveres på lokale mottak og fiskeindustri legges ned langs hele kysten, mens stadig mer av fangsten sendes frosset og ubearbeidet ut av landet. Vinnerne er rike redere, og tilbake står fiskere uten arbeid og et fellesskap uten kontroll over ressursene våre.
Jorda skal brukes
Jordbruket har sammen med fiskeriet bygd opp Norges distrikter. Arealene i bratte lier og fjell har blitt tatt godt i bruk. Sauer, kyr og geiter har beita på setervoller og skogsbeiter i århundrer. Jordbruket har brakt mat, kulturarv og ivaretatt kulturlandskap fra nord til sør, men står i dag overfor mange av de samme problemene som kystfisket.
Produksjonsvolumet per arbeidstime er doblet fra 1990. Det skyldes så klart dyktige jordbrukere, men også politisk satsing på stordrift og volum. Denne satsinga skulle gjøre jordbruket robust, lønnsomt og mindre avhengig av tilskudd. Det har ikke skjedd. Tvert imot har vi et jordbruk som ikke er rustet for store værendringer, mens gjelda øker, matjorda utarmes, utslipp fra unødvendig fôrtransport øker, og selvforsyningsgraden er nede på 40 prosent.
Fall i beite og produksjon på egne areal, og dobling av kraftfôrimport de siste 15 årene gjør at norsk matsikkerhet er betydelig svekket. Virkemidlene i jordbrukspolitikken styrer jordbruket bort fra de målene fellesskapet har for sektoren, og er i strid med politisk vedtatte mål for norsk jordbruk. Tilskudd til lave kraftfôrpriser og investeringsstøtte til å bygge storfjøs stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser, driftsøkonomi og etterspørselen i markedet. Et ensidig fokus på volum og “økt produksjon” undergraver jordbrukets bærekraft, samfunnsoppdrag og legitimitet.
10 politiske krav for framtidas primærnæringer
Våre viktigste næringer har blitt offer for et hensynsløst maktspill, hvor flere samfunnsfunksjoner står i fare. Det er uklokt å la våre ressurser gå til spille, og basere matproduksjon på import i en tid hvor matjord og havressurser utarmes, og tilgangen til mat blir stadig mer presset. Derfor må det bygges broer mellom fisket og jordbruket for å stå imot de mektige kreftene bak dagens liberaliserings-, sentraliserings- og effektiviseringspolitikk.
Det er i vår strategiske og økonomiske interesse å bygge en fiskeri- og jordbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum: Der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok og trygg mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for framtidige generasjoner. Der fiskekvoter ikke kan kjøpes opp av store selskaper og hindre unge menneskers tilgang til næringa. Der norske areal og norske ressurser brukes, og samtidig ivaretar det biologiske mangfoldet. Dette samfunnsoppdraget betyr også en solidarisk drift uten utnyttelse av hav- og jordressurser på andre land og folks bekostning.
Jordbruk og fiske i liten og mellomstor skala dekker livsviktige funksjoner i samfunnet, og er sentralt for økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Det handler om framtida vår: Vi må ta havet tilbake og jorda i bruk!
- Verdiene fra jordbruket og fisket må komme lokalsamfunn til gode, både i dag og i framtida
- Omsettingen av fiskekvoter må stanses, så flere får tilgang til kystfiske
- Fiskekvotene må distribueres på en jevn, rettferdig og bærekraftig måte
- Ungdom må gis tilgang til fiskekvoter og gårdsbruk
- Fangsten fra havet må ilandføres og bearbeides i Norge
- Jordbruket må leve på og av norsk jord og mark – i hele Norge
- Omdisponering av matjord må stanses og reverseres
- Nedleggelsen av gårdsbruk må stanses
- Selvforsyningsgraden må opp til minst 50 prosent
- Solidaritetsprinsipp må ligge til grunn: Norsk matproduksjon må ikke skje på bekostning av andres ressurser!
- Vårt opprop og våre krav er åpent for tilslutning.
HVEM VI ER:
I den frivillige arbeidsgruppa bak initiativet sitter: Are Einari Björklund Skau, tidligere styreleder i Norges Sosiale Forum, Anne Grete Kroken, NSF, Hege Skarrud, leder i Spire, Kathrine Kinn, nestleder i Småbrukarlaget, Therese Woie, Kystfiskarlaget, Torgeir Knag Fylkesnes, nestleder i SV, Trine Østereng, politisk rådgiver i SV, Lasse Bjørn, Natur og Ungdom. Initiativet er per i dag ikke formalisert på noen måte, og er kun drevet fremover av ildsjeler med forskjellig organisasjons- og næringsbakgrunn. Initiativet og oppropet kom til gjennom tilfeldige møter og samtaler rundt at fiskeri og landbruk står overfor store utfordringer og en del av de samme strukturelle og prinsipielle spørsmålene både lokalt og globalt, at en endring behøves i utviklingen av begge næringer, og at det vil være nyttig å ta den kampen i fellesskap, hvor matproduksjon og samfunnsoppdrag for begge sektorer sees i sammenheng. Det vil i nær framtid tas stilling til eventuell formalisering av initiativet. Bruk skjemaet under for sende henvendelse med spørsmål, innspill eller ønske om tilslutning.
Tilslutning og spørsmål:
Norges Sosiale Forum var initiativtaker til oppropet og er også vert for initiativets nettsider.