I min hjemkommune, Sør-Varanger i Finnmark, var på 50-tallet en malmgruve hjørnestensbedriften som sikret kommunen vekst og arbeidsplasser. Gruven ble stengt i 1996 grunnet lav lønnsomhet. I 2006 ble imidlertid gruven solgt fra kommunale hender og til det privateide selskapet Tschudi. I dag er gruven i full 24-timers drift, men til hvilken pris?
Av:Isalill Kolpus, styremedlem Venstrealliansen
Når jeg ser ut kjøkkenvinduet hjemme, er den høyeste fjelltoppen slett ikke noe fjell. Det er et berg av gråstein. Mine barn og barnebarn kommer til å se de samme fjellene når de ser ut av vinduet. Sydvaranger gruve ruver i terrenget og er en konstant påminnelse om hvilke, bokstavelig talt, enorme konsekvenser gruvedrift har. Men det er ikke bare utsikten fra mammas kjøkkenbord som blir preget av gruvas drift.
Dumper avfall.
Sydvaranger gruve dumper avfallet sitt rett ut i Bøkfjorden, en nasjonal laksefjord. Flere tonn med gruveslam ligger nå på havbunnen utenfor Kirkenes. I 2010 avdekket Klima- og forurensingsdirektoratet at gruva hadde dumpet giftige kjemikalier i Bøkfjorden uten tillatelse eller tilstrekkelig kunnskap om konsekvensene av dumpingen. Når gruva en dag stenger igjen, sitter lokalbefolkningen igjen med en skadeskutt natur. Det er realiteten innbyggerne i Sør-Varanger må leve med. Nå kan dette også bli virkeligheten i Kautokeino og i Kvalsund.
På de enorme viddene i Finnmark har mitt folk, samene, levd i samspill med naturen i hundrevis av år. Under midnattsol og nordlys har reinflokker blitt flyttet og fisk hentet opp av havet. I balanse med naturen, har generasjoner etter generasjoner forvaltet jorda på en bærekraftig måte. Reindrift og laksefiske kan vi drive så lenge vi gjør det i takt med naturen. Men dersom selve grunnlaget for denne næringens eksistens ødelegges, ser framtiden mørk ut for unge samer med en drøm om å gå i sine forferdes fotspor over vidda. Dersom gruveselskaper tillates å gjøre irreversible inngrep i jorda og vannet som reindrift- og sjøsamer forvalter, tar man livet av en tradisjon og kultur som er unik og umistelig.
Dersom gruveselskaper tillates å gjøre irreversible inngrep i jorda og vannet som reindrift- og sjøsamer forvalter, tar man livet av en tradisjon og kultur som er unik og umistelig.
I Kvalsund har gruveselskapene ønsker om å nok en gang dumpe avfall og giftstoffer i en nasjonal laksefjord. Konsekvensene vil bli fatale dersom dette skjer. Et bærekraftig kystfiske vil stå i fare for å miste grunnlaget for videre drift. Gruva vil kanskje skaffe arbeidsplasser, men når metallene er hentet ut, og jorda utarmet, vil Kvalsund stå igjen uten både laks og kobber. I Kautokeino og Jokkmokk i Sverige, vil gruvene være tomme, men sårene i naturområdene som gjorde reindrift umulig vil være synlige i hundrevis av år etter at gruveselskapene har pakket sakene og flyttet vekk.
De siste tiårene har det vært en gledelig oppblomstring av unge samer som omfavner kulturen sin og stolt viser sin fram sin arv. Samtidig har flere unge stemmer ytret sin motstand mot gruvedriftas planer i nord. Det er ungdommen som skal arve jorda. Det er ungdommen som skal leve i den fremtiden dagens styresmakter og konsernsjefer skaper. Derfor kan ikke unge samer stå stille og se på at den dyrebare naturen i nord utarmes. Derfor kan ikke unge mennesker, gamle mennesker, samer eller ikke samer, lukke øynene når vår jord og vårt land selges og ødelegges til fordel for kortsiktig profitt.
På Venstrealliansens seminar under Globaliseringskoferansen kan du bli med på kampen.