Hele verdens øyne er rettet mot Paris i disse dager. Alle stiller seg spørsmålet om avtalen vil bli god nok, og hva den vil bety for vår felles framtid.
Samtidig er det mange som allerede har konkludert med at det er tydelige at avtalen ikke vil bli god nok. At vi ikke kan stole på verdens ledere i et toppmøte gjennomsponset av storselskapenes klimaverstinger. Og at det eneste som kan sikre en god klimaløsning for en felles framtid er folkelig mobilisering på et globalt grasrotnivå som sammen jobber for og krever ekte klimaløsninger.
Sosiale bevegelser fra hele verden er samlet i Paris. Klimarettferdighet er selve nøkkelen til en god klimaavtale for de sosiale bevegelsene. Dette innebærer at de som har mest penger og som har tjent mest på å ødelegge klimaet skal betale mest for å redde klimaet. Men det betyr også at en rettferdig fordeling er en nødvendig del av klimaløsningen. Det kan ikke være slik at det store flertallet av verdens befolkning skal lide under klimakrisen, mens et lite mindretall forbruker ressurser på en måte som forsterker den. Dette er perspektiv som er helt fraværende i det som ser ut til å bli den endelige avtaleteksten. Til tross for at de statene som er hardest rammet av krisen har vært tydelige på at dette er helt nødvendig.
Likevel så er det optimisme og et smittende engasjement mellom de sosiale bevegelsene. De brukte hele den første helgen på folkets klimatoppmøte. Det er flere egne sidekonferanser med flere hundre møter på ulike temaer, men med et felles fokus på å bygge og styrke nettverk, allianser og bevegelser også etter Paris. For når det er tydelig at avtalen ikke blir god nok, er det desto viktigere at de sosiale bevegelsene blir sterkere for å ta kampen videre.
I tillegg til møter, diskusjoner, verksteder og alliansebygging var det helgen 5 og 6 desember satt opp en global landsby av alternativer i form av en markedsplass. Det var en slags festival og folkefest med et preg som kunne minne om organisasjonstorget på globaliseringskonferansen ganger hundre. Det var elleve ulike tematiske områder fordelt på flere torg og gater som var bilfrie for anledningen.
Noen steder var det som et bondens marked med fokus på økologisk og alternativt landbruk og det ble vist fram bærekraftige byggemetoder med naturmaterialer, mens det andre steder var utstillinger der det ble vist fram ulike løsninger for en bærekraftig framtid. Også fredsarbeid og migrasjon hadde en framtredende plass.
Det var også en sterk norsk deltagelse. Syklister fra Miljøpartiet de Grønne med flere ble møtt med hornorkester, kaker og stormende jubel når de ankom Montreiul, de sosiale bevegelsenes samlingsted.
Også Besteforeldrenes klimaaksjon, Klimavalgalliansen og Naturvernforbundet var svært synlige og aktive i den globale landsbyen. De norske grupperingene ledet an den lokale klimamarsjen på lørdagen. I tillegg arrangerte de norske deltagerene sin egen lille marsj på søndagen for å uttrykke skuffelse over de norske posisjonene i forhandlingene.
De sosiale bevegelsene samlet i Paris er tydelige på at klimakampen handler om langt mere enn utslippsmål og teknikaliteter. Rettferdig fordeling og fredsperspektiv er helt nødvendige ingredienser i en god klimaløsning. “Climate Justice and Peace!” har vært et av de mest synlige slagordene her.
Alle møter og hele stemningen på sidekonferansen er derfor sterkt preget av at det haster med å få på plass gode klimaløsninger. Og for å presse fram dette er det viktig å bygge sterke globale sosiale bevegelser som tar kampen sammen i Paris og videre.
Tekst og bilder: Ole Pedersen.