We’re unstoppable – Another world is Possible, runget det gjennom gatene i Paris i dag når over titusen mennesker lagde gatefest for fortsatt klimakamp.
Klimaavtalen var enda ikke lagt fram når festen startet klokken 12.00. Når avtalen ble lagt fram ble det klart at den var bedre enn fryktet, men fortsatt langt dårligere enn nødvendig.
Det er en seier at avtalen sier at man skal holde temperaturøkningen til under 2 grader og helst til 1.5. Samtidig er det et stort gap mellom denne ambisjonen og realiteten. De frivillige tiltakene som landene har levert vil minimum lede til en tre graders økning.
Men avtalen gir en klar og tydelig målsetning for landene å jobbe mot. En temperaturøkning på mellom 2 og 1,5 grader innebærer at minst 80% av kjente reserver av fossilt brennstoff må bli liggende og at den fossile æraen er over. Noe som også må legge sterke føringer for norsk energipolitikk.
Det er også en liten seier at “loss and damage”, altså at de rike landene som har tjent mest på klimakrisen skal betale for konsekvensene, er tatt inn i avtalen. Samtidig er det en større svakhet at det helt eksplisitt sies at krav om kompensasjon ikke skal være forpliktende for de som har forårsaket skadene.
Men noe av det viktigste, som Norge har vært med på å presse gjennom, er at landene jevnlig skal følge opp med nye klimamål med krav til at de må styrkes. Man kan altså ikke komme tilbake med svakere mål enn de man hadde sist.
Dette er en platform som regjeringer har forpliktet seg til å bygge videre på. De nasjonale tiltakene skal og må komme på par med 1.5 gradersgrensa. Det betyr at det sivile samfunnet og de sosiale bevegelsene i Norge, og resten av verden, har et stort ansvar for å legge press på våre respektive regjeringer for å definere konkrete tiltak å dra tilbake til kommende runder med, for å viske ut gapet mellom ambisjon og tiltak.
Denne kampen var det sosiale bevegelser fra hele verden feiret i gatene i Paris i dag. Selv om man visste at de frivillige tiltakene foreløpig ikke er bra nok, så feiret man at det sivile samfunnet har vært med på å dytte avtalen i riktig retning, og at de sosiale bevegelsene har brukt anledningen til å mobilisere og styrke allianser for den videre klimakampen.
Etter å nylig ha vunnet kampene mot Keystone rørledningen, som skulle føre tjæresandolje fra Canada til raffinerier i Texas, og mot oljeboring i arktisk Alaska, er klimabevegelsen med rette full av selvtillit.
For de sosiale bevegelsene er det disse seirene og denne kampen, ikke innholdet i selve avtalen, som har vært feiret i dag. For selv om avtalen peker i riktig retning, så gir den ikke grunnlag for å feire. Tiltakene som vil føre til en minimum tre graders oppvarming vil fortsatt være katastrofale dersom de ikke forbedres.
Cop 21 er derfor ikke et historiske øyeblikk som sikrer vår felles framtid, men en plattform for landene til å jobbe fra, og for det sivile samfunnet og de sosiale bevegelsene til å fortsette kampen for en rettferdig overgang til en fossilfri framtid.
Dagens gatefest var preget av “Red Lines”, røde linjer som skulle symbolisere: Hit – men ikke lenger! At ikke bare ambisjonen, men også tiltakene må stoppe ved 1.5 grader.
Kampen Fortsetter!
Den endelige avtalen på engelsk.
Tekst og fotocollage: Ole Pedersen
Vi benytter også anledningen til å gratulere Spire med å ha vært med på å få “Intergenerational equity” inn i avtalen. På grunn av deres iherdige innsats har vi nå en avtale som legger til grunn rettferdighet mellom generasjonene. En viktig bærebjelke for en rettferdig framtid.
Foto: Stine Østnor