Gruvedrift i Repparfjord og Sápmi er en trussel for samisk kultur- og naturarv.
Av: Tina Andersen Vågenes, sentralstyremedlem i Natur og Ungdom
De siste årene har vi sett en stadig mer aktiv gruvenæring, som er på jakt etter nye områder. Fleire av gruveplanene ligger i Finnmark, og ligner på prosjekter vi ser i svensk Sápmi. Samisk kultur og naturgrunnlaget vårt trues av miljøskadelige gruveprosjekter, men samtidig ser vi en større allianse mellom samiske interesser, fiskere og miljøvernere.
Repparfjord / Riehpovuotna – kobbergruve i Kvalsund
I Norge planlegges det gruvedrift i Repparfjord, en fjord i Kvalsund kommune som ligger midt mellom Hammerfest og Alta. I kommunen bor det 1035 mennesker, og det er over 1000 hytter. Selskapet Nussir ASA ble etablert i 2005 for å utvinne kobber fra fjellene Nussir og Ulveryggen (Gumpenjunni). I desember 2015 fikk selskapet tillatelse fra Miljødirektoratet til å dumpe 30 millioner tonn gruveavfall i Repparfjord. Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet og Jeger- og fiskeforeningen var noen av motstanderne av prosjektet. Repparfjord er en av de såkalte nasjonale laksefjordene i Norge, og krever spesielt vern for å bevare villaksen i Repparelva. Lokale frykter konsekvensene av både gruvedriften og deponiet i fjorden. Fra 1972 til 78 drev Folldal verk en lignende gruve i Kvalsund, med deponi av masser i Repparfjord. Pensjonerte fiskere har fortalt om hele fiskestammer som forsvant, dårlig kvalitet på vannet og i de verste tilfellene deformert fisk i mange år etter gruven ble nedlagt.
Regjeringens gruvedrømmer
Helt siden Trond Giske la frem Stoltenberg-regjeringens Mineralstrategi i 2013 har Norge satset på økt mineralutvinning. I regjeringsplattformen til Solberg-regjeringen fra 2013 stod det svart på hvitt at vi skulle satse på økt utvinning av mineraler, og at bruk av deponi i sjø var å foretrekke. I Førdefjorden i Sogn og Fjordane har selskapet Nordic Mining fått utslippstillatelse til gruvedrift, med dumping av 250 millioner tonn avgangsmasser i fjorden. Norge er ett av bare fem land i verden som i dag tillater sjødeponi. I september var Norge og Tyrkia de eneste to landene som stemte mot et forbud mot dumping i sjø på samlingen til Verdens naturvernunion (IUCN).
Norske politikeres forsvar for at gruveavfall skal dumpes i sjø kan virke helt hinsides. «Det er få land som har deponi til havs og i fjorder. Årsaken til dette er at det er få land som har den samme topografien som Norge, med mange fjorder og høye fjell ved fjordene», sier Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen. Regjeringen har så langt ikke villet kommentere på den store motstanden gruvedrift i Repparfjord fra Sametinget, som har klaget inn godkjenningen av gruven til Klima- og miljødepartementet.
Sametingets motstand
Etter tiår med hard fornorskingspolitikk fikk den samiske delen av Norges befolkning endelig sitt Sameting i 1987. Dette var et resultat at langvarig politisk kamp for retten til å bestemme over egen kultur og saker som var tett knyttet opp til den samiske befolkningen. Mange mener det var i stor grad et resultat av Alta-kampen. Utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget skapte voldsomme protester blant samer, miljøvernere og politikere mellom 1970 og 1982. Spesielt var den planlagte oversvømmelsen av den samiske landsbyen Masi et kamppunkt. Aksjonene på Stilla på Finnmarksvidda, som endte med at over 800 ble arrestert på det meste, var både den største sivilt ulydige aksjonen i Norge og første gangen samer og miljøvernere gikk sammen om en sak. Alliansen var sterk, men demningen ble bygget. I etterkant uttalte Gro Harlem Brundtland at demningen nok ikke burde bli bygget. Å høre at de hadde rett hjalp nok lite dem som kjempet i årevis, som så at demningen ble bygget. At landsbyen Masi fremdeles står der i dag er et tegn på at noe likevel ble vunnet.
Sametinget har kun en rådgivende rolle, og kan ikke overprøve Stortingets eller regjeringens beslutninger i saker. I saken om gruvedrift i Repparfjord har myndighetene valgt å overdøve protestene fra samisk side. Miljødirektoratet konsulterte Sametingsrådet, men avsluttet brått konsultasjonen fordi direktoratet mente partene ikke kunne bli enige.
I vår gikk Sametingets plenum imot gruvedrift i Repparfjord, med et flertall som inkluderte både Høyres og Arbeiderpartiets representanter. I ettertid har sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR) blant annet sendt brev til flere internasjonale investorer i Nussir for å informere dem om vedtaket. Hun har blitt anklaget for aksjonisme og misbruk av Sametingets rolle – av direktøren i Nussir, Øystein Rushfeldt. Sametingsrådet har også fått mye støtte for sin tydelige motstand mot prosjektet.
Gállok – svensk-samisk motstand
Det er ikke bare i Repparfjord gruvedrift skaper konflikt. I Sverige har det de siste årene utviklet seg en krass kamp mellom unge samer og gruveindustrien. I Gállok i Nord-Sverige planlegger Beowulf Mining, et britisk selskap, en enorm kobbergruve. Dagbruddet er planlagt i et reindriftsområde, nært den samiske landsbyen Gállok. Under et informasjonsmøte om gruven presterte direktøren i Beowulf å svare «What local people?» på et spørsmål om hva lokalbefolkningen syntes om prosjektet. Slampoeten Mimie Märak, oppvokst i området, svarte ham med et følelsesladd slamdikt som er sendt på riksdekkende tv i Sverige. Mimie og hennes søster Maxida Märak bruker sterk politisk kunst for å protestere mot prosjektet. Den svensk-samiske artisten Sofia Jannok, som skal opptre på Globaliseringskonferansen 2016, reiste i oktober til Standing Rock i USA for å vise samisk solidaritet med kampen mot gassledningen som er planlagt gjennom området.
Lokalbefolkningen i Gállok har tidligere blokkert veien inn til området med sivilt ulydige aksjoner og blitt fjernet av politiet for å stanse prosjektet. Motstanden gruven har møtt har ført til at saken er sendt til den svenske regjeringen, som har utsatt en endelig avgjørelse. Etter å ha kjempet i mange år er lokalbefolkningen i Gállok redde for at regjeringen vil godkjenne gruveplanene, slik de har sett skje i Norge.
Kortsiktig profitt fra gruvedrift
Det meste av gruvedrift varer i noen tiår, og er svært utsatt for svingninger i markedet. Forrige gang det var gruvedrift i Repparfjord varte driften i seks år, før fall i kobberpris førte til konkurs og nedleggelse av gruven. I Biedjovaggi utenfor Kautokeino er restene fra gruvedrift synlige, og det snakkes om å starte igjen for å lete etter gull.
I april ble en rapport fra Vista Analyse, bestilt av Sametinget, lagt frem. «Gruvedrift ved Repparfjorden – gjennomgang av utredninger om samfunnsmessige konsekvenser» ser på hvordan inntektene fra gruvedrift veies opp mot de mulige konsekvensene den kan ha. Rapporten, som bruker de samme tallene Miljødirektoratet har lagt til grunn, viser hvordan gruven kan gå på bekostning av eksisterende næringer i Kvalsund. Gruvedriften og deponiet i fjorden kan utradere arbeidsplasser innen fiske, reindrift og turisme. De over 1000 hyttene i kommunen tiltrekker mange besøkende, og villaksen i Repparelva er enormt populær. Rapporten fra Vista Analyse viser hvordan gruven kan gi noen arbeidsplasser i kommunen i de 20 årene drift er planlagt, men det vil ikke være positivt på lang sikt for det lille samfunnet. Gruven vil ikke være nok for å erstatte arbeidsplassene som kan gå tapt.
Siste innsats for å stanse gruvedriften
Planene om gruvedrift i Repparfjord er sammen med gruvedrift ved Førdefjorden et tegn på manglende respekt for natur og bærekraftig utvikling i Norge. Internasjonalt møter Norge land der det snakkes om totalforbud mot å dumpe gruveavfall i sjø, mens regjeringen signaliserer til gruvenæringen at norske fjorder er fritt frem som avfallsplass. Sametinget har vist seg som en sterk motstander av gruvedrift i Repparfjord. Solidariteten mellom gruvekamp i Norge og Sverige må bli enda større for at vi skal kunne stoppe disse gruveprosjektene. Hittil står over 2300 på liste for sivilt ulydige aksjoner mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden og Repparfjord. De er klare for å gjøre en siste innsats for å stanse planene om miljøskadelig gruvedrift i Repparfjord.