Av Sara Andersen
De siste årene har demonstrasjoner mot TISA, TTIP, CETA og andre handelsavtaler blitt stadig større. Folkebevegelsene imot dem vokser, samtidig som forhandlingene fremdeles holdes lukket. Hvorfor er det så farlig med bilaterale handelsavtaler og hvilken påvirkning kan de ha for vårt daglige liv i Norge?
Mange har de siste årene trukket frem det globale systemet som en forklaring på hvorfor de nye handelsavtalene har vokst frem. WTO (World Trade Organisation) er verdens eldste handelsorganisasjon, og har 160 medlemmer. Nye avtaler er avhengige av og faller på antallet medlemsland som ratifiserer; dette har de siste årene ført til at forhandlingene har stått litt stille. Dette kan i stor grad forklare den sterke veksten av BITer (bilaterale investeringsavtaler), kort fortalt avtaler mellom to land der målet er å beskytte virksomheten for selskaper i landene. Meningen er at BITen skal beskytte selskapene fra ustabile økonomier, samt urimelige endringer i vilkår fra myndighetene. I tillegg er meningen at BITer skal øke investeringene i ustabile økonomier i Sør. Flere organisasjoner peker på at BITer åpner opp for at multinasjonale selskap kan saksøke land dersom vilkårene de får ikke passer dem. Tre jurister vil da bestemme utfallet. Norge ble i 2012 saksøkt av tobakksgiganten Philip Morris for det selskapet mente var brudd på EØS-avtalen. Bakgrunnen var at Norge sørget for at tobakksprodukter ikke sto synlig i butikken. Oslo Tingrett avslo selskapets søksmål, og idømte dem å betale saksomkostninger.
Dommen ble avgjort da Oslo Tingrett så på Norges helhetlige lovverk: slik kan man ikke forvente at alle liknende saker vil behandles. Philip Morris var i 2012 involvert i 23 rettssaker i 13 land; blant annet saksøkte de Uruguay for tapt fortjeneste da landet endret lovverket sitt. Slike saker viser hvordan BITer og andre handelsavtaler åpner opp for at selskap kan motarbeide de demokratiske spillereglene i land.
TISA (Trade in Services Agreement)
TISA er et avtaleforslag lagt frem av 50 land (blant annet USA og EU) som også kaller seg “The Really Good Friends of Trade). Avtalen går i motsetning til TTIP ut på handel av tjenester heller enn varer. Kritikk rundt avtalen går på at den vil kunne privatisere offentlige tjenester som vann, sanitær, utdanning og helse, noe som potensielt vil frata de aller fattigste mulighetene til å bruke tjenestene. TISA inneholder en såkalt “skralle”-klausul, som gjør det umulig å trekke tilbake en privatisering der markedet tidligere er åpnet. Det vil gjøre det umulig for et land å ta tilbake driften av tjenester som vann, dersom et multinasjonalt selskap har kjøpt tjenesten.
I tillegg innebærer avtalen en mekanisme der forskjellsbehandling ikke godtas; dette gjelder både favorisering av statseide selskap, og forskjellsbehandling over for eksempel fossile eller fornybare energityper. I praksis vil det gi et system der kostnadseffektive selskap – som for eksempel energi fra kull eller selskap som bryter med arbeiderrettigheter – vil drive ut mindre lønnsomme alternativer.
TTIP (Trans Atlantic Trade and Investment Partnership)
TTIP kalles med rette for verdens største frihandelsavtale, og involverer EU og USA. Forhandlingene startet i 2013, med mål om å fjerne alle handelshindringer og å skape en helhetlig handelspolitikk. Blant virkemidlene er “frys-og-skralle”-klausulen, med låsing av privatisering. I tillegg er målet å skape en felles domstol for uenigheter mellom stater og multinasjonale selskap, en såkalt “tvisteløsnings-domstol”. Her vil et knippe utvalgte dommere kunne avgjøre om en medlemsstat skal betale selskap erstatning for tapt fremtidig profitt.
Ut fra lekkasjene å dømme sikter TTIP-forhandlingene å undergrave arbeiderrettigheter, miljøstandarder og generelle varestandarder for å skape en raskest mulig profitt. Rene energiformer vil ikke kunne prioriteres over fossile, noe som vil kunne gjøre det umulig å nå FNs klimamål. Samtidig ser vi at forhandlingene er stoppet opp; Frankrikes president Francois Hollande har uttalt seg kritisk, og rollen EU spiller vil forandres etter Brexit. Dette er positivt for motstanderne, men har av enkelte blitt omtalt som en sjanse til å nærmest snike CETA-avtalen inn bakdøren.
CETA (Comprehensive Economic and Trade Agreement)
CETA kan sies å være TTIPs “lillebror”, og er en handelsavtale mellom EU og Canada. Avtalen inneholder mange av de samme mekanismene og klausulene som “storebror”, og skal i prinsippet fjerne 99% av handelshindringene mellom landene involvert. Blant annet tar den også i bruk “skralle”-klausulen. Kritikerne sier at den tidligere NAFTA-avtalen (mellom USA, Canada og Mexico) viser hvorfor slike avtaler ikke nødvendigvis skaper en bedre økonomisk situasjon. Under NAFTAs virke så man blant annet hvordan kanadiske bedrifter flyttet produksjonen først til USA, og senere til Mexico der man kunne jo lavest mulig lønninger og fire på miljøkrav.
Der TTIP for tiden står litt stille i forhandlingene ratifiseres CETA allerede i 2017, med et stormøte i slutten av 2016 der alle statene signerer avtalen. Det betyr også at den trer i kraft før alle har ratifisert. EU-parlamentet skal i tillegg til alle de individuelle landene signere før utgangen av 2016.
Avtalene har det til felles at de forhandles frem i hemmelighet. Informasjonen sivilsamfunnet sitter på i dag kommer fra lekkasjer, blant annet gjennom Wikileaks. Forhandlingene holdes i lukkede rom, av store multinasjonale selskaper, advokater og interesser – selv folkevalgte politikere har ikke mulighet til å følge forhandlingene. Slike prosesser forhindrer et aktivt demokrati der folket selv kan påvirke hva som påføres dem. Derfor er det nødvendig å hindre avtalene i å ratifiseres.
Handelsavtalene TTIP, TISA og CETA er kompliserte, spesielt fordi hemmeligholdet er så sterkt. Folkemotstanden vokser hele tiden, med bakgrunn i at sivilsamfunn over hele verden gir klar beskjed – multinasjonale selskaper skal ikke kunne lage avtaler der ingen demokratiske spilleregler fungerer!