Utvinning av ikke-fornybare ressurser i Norge og rundt om i verden skaper store utfordringer for miljø, klima, menneskerettigheter, arbeidsrettigheter, urfolk sine rettigheter og for rettferdig fordeling. En større satsing på utvinning av mineraler i Norge har allerede fått store konsekvenser for urbefolkning og miljø, og truer både reindrift og fiskerinæring i de områdene gruvedrift tillates.
I april 2015 fikk Firmaet Nordic Mining utslippstillatelse til å sende overskuddsmasse fra gruvedrift i Engebøfjellet ned i et sjødeponi i Førdefjorden. Senere samme år ga miljødirektoratet utslippstillatelse for kobbergruve og sjødeponi i Repparfjorden i Kvalsund. I begge tilfeller medfører sjødeponi at kjemikalier og tungmetaller slippes rett ut i de rene fjordene. Begge steder har det vært store protester fra lokalbefolkning, offentlige institusjoner, miljø- og urfolksorganisasjoner.
Vil dumpe avfall rett i sjøen
Sametingsrepresentant og medlem i Sametingsrådet Silje Moutka forteller at man I Kvalsund frykter store konsekvenser for samiske samfunn nå som kobbergruven planlegges. Særlig frykter man negative konsekvenser for reindriften og det sjøsamiske miljøet. Hun hevder det vil bli svært vanskelig å utøve og videreføre den samiske kulturen til kommende generasjoner. I tillegg blir det altså åpnet for dumping av avfall i Repparfjorden, som utgjør en stor trussel mot miljøet i tillegg til å fordrive fiskerinæringen. Alt som ikke er kobber vil mest sannsynlig bli dumpet rett i sjøen.
I Førdefjorden var miljødirektoratet i utgangspunktet mot sjødeponi og frarådet driften, men ble ifølge leder i Natur og ungdom Ingrid Skjoldvær presset til å snu. Hun sier Miljøminister Helgesen nå gjemmer seg bak Miljødirektoratets vedtak. Det er liten tvil om at et sjødeponi i Førdefjorden går på bekostning av oppdrettsnæringen i fjorden. Miljødirektoratet har i sin anbefaling i saken påpekt at sjødeponiet vil kunne få vesentlig negativ effekt for kysttorsk, ål, pigghå og blålange.
Jakten på «den nye oljen» står i direkte motsetning til hensynet til reindrift og fiskerinæring, samt urfolks vilkår og bevaring av miljøet.
Jakten på arbeidsplasser og profitt
Heidi Lundeberg forklarer at muligheten for inntekter og arbeidsplasser alltid frister lokale politikere og nasjonale myndigheter, i Norge som i resten av verden. Lundeberg påpeker at slik gruvedrift legges til Sogn og Fjordane og Finnmark. Hun tror neppe politikerne ville trosset lokalbefolkningens krav dersom gruvedriften skulle ligge i Bærum, eller hvis det var snakk om sjødeponi i Oslofjorden.
Gruven skaper ikke lokal vekst
Næringsdepartementet hevder gruveprosjektet i Engebøfjellet i Naustdal og Askvoll vil bidra til viktig verdiskapning i lokalsamfunnene og at gruven kan gi jobb til 500 på landsbasis.
Flere av partiene i opposisjon på stortinget mener arbeidsplassene som skapes av gruvedrift er kortvarige, og regnskapet ikke går opp hvis man tenker mer langsiktig. Akkurat som oljen, så tar gruvedriften slutt. Og akkurat som oljen er denne næringen sårbar og avhengig av verdensmarkedet fordi prisene på mineraler er sterkt varierende.
Det er et stort paradoks at arbeidsplasser knyttet til bærekraftige næringer som reindrift og fiske vil stå i fare for å gå tapt på bekostning av kortsiktig gruvedrift.
Det er bedre at vi utvinner i Norge enn at andre land gjør det
Ofte hører man at det er bedre at denne typen utvinning av mineraler skjer i Norge, siden næringen da reguleres av norske lover og regler, og fordi man i Norge visstnok ivaretar miljøhensyn og menneskerettigheter bedre enn i andre land. På noen områder kan det hende at dette stemmer, men få andre land vi like å sammenligne oss med tillater sjødeponi. Det er rett og slett ikke sant at regulering rundt miljø er sterkere i Norge enn i andre land innenfor denne næringen.
Håp om store inntekter til felleskapet
Et annet argument man vil høre er at utvinning av mineraler vil gi enorme inntekter til staten, som kan brukes på velferd og komme oss alle til gode. Men sannheten er at det er svært lav skatt på utvinning av mineraler sammenlignet med skatt på utvinning av olje. Når man etablerte oljefondet og utarbeidet skatter og avgifter i oljenæringen, var det sentralt at inntektene skulle komme fellesskapet til gode. En slik tankegang ligger ikke bak utvinningen av mineraler, og Silje Muotka mener den norske mineralloven må endres. «Sånn loven er i dag har den et kolonialt preg».
Pengene forsvinner ofte raskt ut av regionen mineralene er hentet fra, og ofte videre ut av landet til internasjonale selskaper. Muotka mener også det burde innføres skatt på gruveavfall. Det kunne ført til at avfallet ble brukt istedenfor å dumpes i havet. Mye kunne blant annet vært brukt til fyllmasse i vei-prosjekter. I stedet dumpes alt som ikke er lønnsomme mineraler rett i havet.
Silje forteller at de i Sametinget kontakter investorer i gruvedriften og gjør dem oppmerksomme på at de bryter urfolks rettigheter. De henviser også til selskapenes CSR-policy for å utfordre dem med egne flotte ord. Det har de tenkt til å fortsette med.
Ulike land, like utfordringer
I mange land i verden er situasjonen den samme som i Norge når det gjelder utfordringer rundt gruvedrift og utvinning av mineraler, ofte er det mye verre. Men utfordringene man står ovenfor er likevel ofte de samme. Isalill Simonsen Kolpus forteller at hun treffer ungdom som kjemper for urfolks rettigheter fra hele verden, og at de ofte har mange felles utfordringer. Både i den historiske kampen for eget folk, og når det gjelder konflikter med store selskaper over landområder i dag kan de finne sammen.
Heidi Lundeberg er enig, og peker på at en av en av de største utfordringene er at landområder blir fratatt lokalbefolkningen fordi den skal brukes til utvinning av mineraler. Når store landområder forsvinner på denne måten må de som bor der flytte, enten frivillig eller de blir fordrevet.
Et kontinent som stadig herjes av ressursforbannelsen er Latin-Amerika. Før var det kolonimaktene som stjal kontinentets ressurser, nå er det store, transnasjonale selskaper. Emiliano Lopez er økonom og aktivist fra Argentina. Lopez forskning dreier seg om de nye utviklingmodellene i det 21. århundrets Latin-Amerika. I hans hjemland Argentina har man sett en vekst i utvinning av mineraler på 400 % i årene 2003 – 2014, og det er sterk vekst også i mange andre latinamerikanske land. Bak veksten står som regel store, transnasjonale selskaper.
Lopez kan fortelle om mange eksempler fra Latin-Amerika, hvor avtaler med internasjonale selskaper har ført til alvorlige konflikter med lokalbefolkningen. I de færreste av tilfellene har lokalbefolkning og sosiale bevegelser klart å stoppe prosjektene, på tross av massive protester. Han sier at mange av utfordringene kan knyttes sammen med høyrebølgen i Latin-Amerika, og at befolkningen tvinges tilbake til tidligere tilstander. Henger sammen med at økonomien stadig har blitt mer avhengig av den internasjonale økonomien.
En stor utfordring ved at internasjonale selskaper slippes til er at slik internasjonale handelsavtaler og internasjonale lover/regler er i dag, beskyttes internasjonale selskaper fremfor lokalbefolkningen. Selskapene kan trekke seg ut av et land dersom det oppstår konflikter eller hvis de har forårsaket store miljø-ødeleggelser. De kan ikke stilles ansvarlige i lokalt eller nasjonalt rettssystem i etterkant.
Vil holde internasjonale selskap ansvarlige
Anne van Schaik i Friends of the Earth er en av mange aktivister som jobber for å få på plass en bindende traktat som holder internasjonale selskaper ansvarlige uansett hvor de opererer. Et forslag om en slik traktat foreligger, men motarbeides av de fleste vestlige land. I all hovedsak er det utviklingsland som kjemper for, da det er disse landene ser konsekvensene av selskapenes drift.
Også norske myndigheter har aktivt motarbeidet en slik traktat. I stedet jobber den sittende regjeringen for sterkere beskyttelse av internasjonale investeringer og selskaper gjennom handelsavtaler som TTIP. Det går med andre ord helt feil vei.
Emiliano Lopez trekker fire konklusjoner fra sin forskning på området, som på mange måter oppsummerer utfordringene vi står ovenfor:
- Mens en håndfull store selskaper som jobber transnasjonalt og internasjonalt, jobber sosiale bevegelser ofte kun lokalt. Dette skyldes at det først og fremst er nærmiljøet og levekårene for lokalbefolkningen som trues.
- Utnyttelse av naturressurser gir arbeidsplasser og potensielt store inntekter, derfor er det så vanskelig å stå imot selskapene. En hvilken som helst regjering kan forsvare utvinning av mineraler og olje på grunn av behov for arbeidsplasser.
- Internasjonale selskaper har enorme ressurser å bruke på lobbyvirksomhet og omdømmebygging, og skaffer seg på denne måten innpass i landene
- Det må skapes overnasjonale forum og vi må stå sammen på tvers av landegrenser for å stoppe dagens utvikling
Utfordringene i Latin-Amerika og i Norge er ikke så ulike. Lokalbefolkningen blir ikke hørt, kunnskap- og forskningsbaserte råd tas ikke med i beslutningsprosesser. Myndigheter lokalt og nasjonalt fristes av inntekt og arbeidsplasser, og jakten på profitt går foran miljøhensyn og menneskerettigheter.
Det hele koker ned til et verdivalg. Når reindrift og fiske står mot gruvedrift på samme område, og utvinning av Ikke-fornybare ressurser fortrenger bærekraftig næring. Når kortsiktig profitt settes opp mot et ønske om å verne miljøet og ivareta urfolks- og menneskerettigheter.
I en bedre verden ville det vært et enkelt valg.