Panter Tanter Produksjoner viser "Rosa Luxemburg og jeg" som er en monolog om en sterk kvinne, der talemusikk, røde flagg, video og samtaler med tidligere iscenesettelser er ingredienser. Dette er et scenisk work in progress-prosjekt og over det hele henger dirrende spørsmålet: Er det mulig at en iscenesettelse kan tilføre samfunnet og de offentlige debatt noe, som aktivisme og teori i seg selv ikke kan? I tilfelle hva? Kan reenacting av hendelser, f.eks revolusjonære hendelser anno 1917 med Rosa Luxemburg i front inspirere til handling? Fra To be or not to be, via to see or not to see til to act or not to act!?