Kommersielle interesser bør ikke få legge premissene for internasjonalt samarbeid, slik NHO ønsker.
«Anti-globalistene bør ikke få legge premissene for internasjonalt samarbeid», sier Tore Myhre, avdelingsdirektør i NHO, i Dagbladet 19. september. Alle som ser med bekymring på prosessen og det mulige resultatet av TISA (Trade In Services Agreement), en av de mest omfattende og dyptgripende handelsavtalene Norge har vært med på, skal med dette bli satt på plass en gang for alle.
LES OGSÅ: TISA og TTIP: Konsernmakt 2.0
Paranoide nasjonalister
I sin raljering over alle oss som ønsker en globalisering og internasjonalt samarbeid som tar hensyn til miljø, mennesker og demokrati, karakteriserer han like godt leder av Attac, Petter Slaatrem Titland, og de fleste andre internasjonale sosiale bevegelser, som paranoide nasjonalister, heller enn å tilbakevise de til dels store innvendingene Titland og Attac har mot TISA.
Myhre bidrar i sitt innlegg med lite detaljer om TISA, og hvilke bestemmelser man forsøker å binde de 50 deltakerlandene til. Grunnen til det er enkel. TISA-forhandlingene har vært lite åpne sammenliknet med forhandlingene rundt andre handelsavtaler. Det meste av det vi vet, har vi fra lekkasjer. Heller ikke våre egne folkevalgte har vært involvert. I praksis vil de bli presentert med en ferdig avtale, med kort frist for å signere og uten mulighet til å påvirke innholdet.
Kommersielle aktører
En rund formulering om innholdet får vi likevel av NHO-direktøren. «TISA har som mål å fjerne eller redusere diskriminering som hindrer tjenesteytere fra ett land å levere tjenester i et annet land på de sektorene der kommersielle aktører allerede har adgang».
Stikkordet er «de sektorene der kommersielle aktører allerede har adgang». Slik avtalen er utformet gjelder den minst like mye tjenester som er offentlig finansiert, som privat. Private aktører er dypt inne i velferdsstaten i dag, og det er ikke ukontroversielt politisk.
Skriver vi under på TISA sier vi i praksis fra oss retten til å gå tilbake til offentlig drift av velferdstjenester som er konkurranseutsatt, og gjøre nye tjenester offentlige. Den vil også begrense de folkevalgtes mulighet til å påvirke hvordan tjenestene kjøpt av private utføres, fordi det kan sees på som man prøver å rigge konkurransen. Den demokratiske kontrollen over viktige deler av samfunnsapparatet utvannes.
Forbud med favorisering av grønn energi
Senest denne uka kom det ut at Titland hadde helt rett i sin påstand om at begrensningen blant annet skulle gjelde energibruk. Man har altså ikke lov til å foretrekke leverandører som bruker fornybare energikilder over de som bruker fossile. Dette er bare ett aspekt av en svært problematisk avtale. Flere bekymringsfulle momenter finner man i Attac-lederens originale innlegg. Dessverre er det også en av få ting i TISA–avtalen som vi vet at de norske forhandlerne har jobbet for å få igjennom.
«Norge trenger TISA» er tittelen på Myhres kronikk. Samtidig underspiller han avtalens betydning. «Avtalen må ikke overvurderes. Det er mange andre faktorer som spiller inn når bedrifter velger å etablere seg i andre land eller prøver å eksportere til nye markeder», sier han. Dette er en interessant spagat. På den ene siden vil han at vi skal bli redde for å stå utenfor avtalen, samtidig som han vil bagatellisere de problematiske sidene.
Myhre sier at han har vanskelig for å ta påstandene til Attac-lederen seriøst. Det problemet har ikke vi. NHOs forsøk på å kvitte seg med en brysom debatt om en dyptgripende verdensomspennende handelsavtale ved å latterliggjøre de sosiale bevegelsene er faktisk svært alvorlig.
På Globaliseringskonferansen i år skal vi ha et folketribunal for å se på bruddene på menneskerettighetene til flyktninger Norge har hatt ansvaret for å beskytte. Samtidig kjemper Myhre sin heroiske kamp mot «diskriminering» av profittdrevne selskap. Og det er heller ikke noe å le av, selv om det er fristende. For resultatene er nedslående om han vinner den kampen.
Denne teksten sampubliseres med Radikal Portal.