Helle Hagenau fra Nei til EU rapporterer fra Verdens Sosiale Forum (WSF) der EUs handelspolitikks konsekvenser for land i det globale Sør var et av de viktige temaene som ble satt på dagsorden.
I Nei til EU har vi i flere år hatt fokus på de såkalte Europeiske Partnerskapsavtaler (EPA) som EU har inngått med de tidligere kolonistatene i Afrika, Karribien og Stillehavsområdet. Disse avtalene holder på å bli reforhandlet, med store konsekvenser for involverte land i det globale Sør. Det hadde jeg egentlig tenkt skulle være mitt hodefokus under Verdens Sosiale Forum, men en annen type avtaler fanget fullstendig oppmerksomheten min, nemlig de «dybdegående og omfattende frihandelsavtaler» (DCFTA).
Den europeiske naboskapspolitikk (ENP) ble lansert i 2004 med landene som grenser opp til EU. Målet er å fremme velstand, stabilitet og sikkerhet i disse landene og ved EUs grenser. ENP handler om vanlig samarbeid, handelsavtaler, dypere økonomisk integrasjon, økt mobilitet og økt kontakt mellom folk. Men nå har EU gått et skritt videre og forhandler disse dybdegående og omfattende frihandelsavtalene (DCFTA). Kort fortalt, er en DCFTA en EØS-avtale uten fri flyt av personer. EU vil gjerne ha tilgang til markedene, billige råstoffer osv., men vil altså ikke ha arbeidskraft og ny innbyggere den andre veien.
Forhandlingene om DCFTA pågår og er hemmelige, men noe er det sluppet ut. For eksempel vil EU-kommisjonen at land som Tunisia skal overta EU-regelverket for det indre marked, med alt hva det innebærer av regler for anbud og statsstøtte osv. Og som med «forhandlinger» om EU-medlemskap hvor det ikke er et spørsmål om man vil omsette regelverk til nasjonal lovgivning, men når dette vil skje, ja, så «forhandles» det på samme måten om disse nye frihandelsavtalene.
Tunisia fikk i 2008 en såkalt naboskapsavtale som et ledd i ENP, og nå forhandler landet om en DCFTA. På et av seminarene jeg deltok i fikk vi høre, at EU krever at Tunisia skal senke sine tollsatser på importerte varer. Dette vil få store konsekvenser for statsbudsjettet da hele 30 % utgjøres av nettopp tollinntekter. EU krever også kutt i offentlig sektor innenfor utdanning og helse, både på tjenester og antall ansatte. Det høres jo nesten ut som Hellas dette.
I Egypt har man et system hvor bøndene er garantert en minsteinntekt fra staten, men med DCFTAen vil all støtte til land, vann og produkter forsvinne og bøndene vil ikke lengre kunne få en statsgaranti for inntekten sin. Som en innleder sa: «Hvordan kan en ikke-statsstøttet egyptisk potet konkurrere med en EU-støttet tysk potet?» Konsekvensen av all dette vil bli økt arbeidsledighet blant egyptiske bønder for at EU kan få selge sine produkter der og dermed støtte EU-bøndene. Ikke mye solidaritet å hente der.
Hver gang jeg fikk høre om DCFTA fortalte jeg om Norges situasjon og om Nei til EUs arbeid med Alternativer til EØS. Mange synes dette var interessant og jeg har sendt flere eksemplarer av Alternativ-rapporten på engelsk til folk i Nord-Afrika. Nå får vi håpe at det kan være inspirasjon å hente i rapporten, også utenfor Norges grenser 🙂
Helle Hagenau
Internasjonal leder i Nei til EU
Hagenau fikk reisestøtte fra NSF til å delta på WSF 26. – 30. mars i Tunisia.
Fredag 14. juni 2013