Et robust matsystem – hva er det?
Av: Jon Aukrust Osmoen
Desto flere hoder og hender som deler på gleden det er å produsere trygg og lokal mat til befolkningen, desto flere bein har vi å stå på i en krisesituasjon.
Det er tydelig at det norske matsystemet har fått ustødige bein å stå på, sett i lys av den pågående pandemien. Selv om myndigheter, grossister og handelsstanden anmoder forbrukeren til å beholde bakkekontakten ved å si at “vi har nok mat på lagrene”, er langtidsvirkningene av den mer interessante sorten.
Det er bøndene selv som vet hva som skjer ved grasrota, og når flere uttrykker bekymring for grensestenging og mangel på arbeidskraft i våronna burde bekymringen deles av folka “høyere oppe”. Med en selvforsyningsgrad på 40% kompensert for fôrimport og en næring som på grunn av industrialisering og intensivering har gjort seg sterkt avhengig av både eksotisk fôr og utenlandsk arbeidskraft, står vi ustøtt når det vil storme som verst. Globale kriser vil kunne redusere importen, stenge grenser og føre til handelsblokader. Dette ser vi i disse dager. Derfor trengs en nasjonal buffer av mat.
Vi har malt oss inn i et hjørne og mens vi venter på at det tørker må vi innse at et matsystem aldri kan bli robust nok. Hva har krisesituasjonen vist oss til nå?
At engasjementet hos befolkningen ligger latent. På grunn av nedskjæringer, permitteringer og stengte skoler er det mange som gjennom ulike kanaler viser at de er klar til å brette opp ermene og ta i et tak denne våren. Facebookgruppa “Korona-dugnad: Våronna 2020” har i skrivende stund 6676 medlemmer. Mange av disse er ufaglærte med stor variasjon i relevant erfaring. Det sies dog at nød lærer naken kvinne å spinne. Desto fler som gjennom praktisk gårdsarbeid for jord og møkk under fingra, desto fler er det som får forståelsen av nødvendigheten av en ny kurs i landbrukspolitikken.
At å jobbe med matproduksjon skal og bør være et trygt og forutsigbart yrkesvalg. Å bytte ut finans og en børstraktor med steinplukking og en Massey Ferguson 165 gir større fortjeneste i krisetider. En god avling er verdt sin vekt i gull. For bonden jobber ufortrødent videre uavhengig av rentekutt, så fremt smitte unngås. Bonden har god erfaring med hjemmekontor og er i mindre grad avhengig av menneskelige relasjoner i sitt åpne kontorlandskap. For en liten melkebonde er det viktigste at tankbilsjåføren kommer innom annenhver dag og at veterinæren er i beredskap hvis det inntrer sjukdom i flokken.
Mer kritisk er det selvfølgelig hvis smitten brer seg høyere opp i produksjonslinjene og bonden får problemer med å få levert sine råvarer. Sentraliseringen av til eksempel meierier og slakterier i større og mer kostnadseffektive enheter er mer sårbare enn lokale samvirker med mer lokal distribusjon av mat. Færre ledd og kortere reiseavstand for råvaren mellom matprodusent og forbruker gir et mer robust matsystem.
Enkelte vil påstå at vårt langstrakte land med ugjestmild og variert geografi er en hemsko for økt matproduksjon. Svaret er “ja” hvis dagens premisser skal ligge til grunn. Faktumet er at lokalsamfunn i grisgrendte strøk i dag viser en stor motstandsdyktighet mot smittespredning. Mens det i større byer nærmest er umulig å kontrollere smitte kan lokalsamfunn gjennom dyktig lokal ledelse og relativt enkle tiltak unngå dette. I tillegg medfører et geografisk spredt landbruk i et land med store klimatiske forskjeller fordeling av risiko på flere hoder og hender når ekstremværet banker på døra.
Kriser vil komme og kriser vil henrulle, på samme måte som nye steiner hver vår ser dagens lys på jordet til bonden. En ting er et virus som rammer oss mennesker, noe annet er sykdom eller ekstremvær som rammer matproduksjonen direkte – så vel plante som dyrelivet – eller “worst case scenario” – rammer oss på alle fronter samtidig. Livbøyen ligger henslengt inntil stabburet hos den lille bonden. Som Rolf Jacobsen avslutningsvis skrev i sitt dikt – nettopp med navnet “Den lille bonden”:
Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden pånytt skal føde.
Han som har tapt. Til nå.
Men som vi kanskje må spørre snart
om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.