Hvem sitt hav?

De som hevder at havet er “vårt” er de vanlige mistenkte: myndighetspersoner og store multinasjonale selskaper. For dem tilbyr konferansen muligheten “til å bygge partnerskap mellom regjering, industri, akademia og sivilsamfunn” og å presentere “frivillige forpliktelser” for en bærekraftig fremtid.

Our Ocean-konferansen brukes av myndighetspersoner og politikere på høyt nivå for å tilføre legitimitet til et styringsrom som ikke er forankret i FN-systemet og heller ikke har et demokratisk mandat fra noen av statene som er representert.

Det som er sant med konferansen, viser seg også i hvordan verten Norge oppfører seg på hjemmebane. Norges enorme offshore oljeindustri er elefanten i rommet, fullstendig utelatt fra programmet. Det er ingen representasjon fra kystfiskere, kystsamfunn og samiske kystfolk, som lider av og kjemper imot miljøødeleggelse og at deres fjord og jord privatiseres

FN-rapporten “Our Common Future” fra 1987 var en klar uttalelse fra Verdens kommisjon for miljø og utvikling, ledet av den tidligere norske statsminister Gro Harlem Brundtland. Rapporten tok utgangspunkt i et bredt bærekraftsbegrep, basert på miljø, sosial og økonomisk utvikling. En viktig anbefaling fra kommisjonen, var også bred deltakelse og åpenhet i politiske prosesser som har konsekvenser for miljø og samfunn. Rapporten anerkjente også at fattigdomsbekjempelse, likestilling og økonomisk omfordeling var avgjørende for å formulere strategier for en agenda for et bærekraftig samfunn. Dette betydningsfulle norske bidraget la grunnlaget for Rio Earth-toppmøtet i 1992 og FNs bærekraftsagenda.

Men tiden har endret seg: Med ‘Our Ocean’ – konferansen lever den norske regjeringen på ryktet som er gitt for mer enn tre tiår siden, men det er på tide å stille spørsmål ved Norges rolle i dag.

Havet, og menneskene som lever av og med det, kan ikke reddes ved å legge til litt bærekrafts-smak på industrialiseringen og utnyttelsen og ødeleggelsen av havet som pågår. Det som trengs er å stoppe destruktive aktiviteter som ødelegger den marine biosfæren: Høye CO2-utslipp, forurensning, industrielt overfiske, offshore petroleumsutvinning, gigantiske havneutvidelser, for å nevne noen. Vi har lenge nådd det punktet der folk må settes foran profitt, som organisasjoner og bevegelser har krevd i over et tiår.

I stedet for å konfrontere disse destruktive aktivitetene og de som tjener på dem, er »Our Ocean» konferansen en del av en diskusjon om “blåvasking”. Denne «blå vaskingen» skjer ved påstanden om at: Havkrisen kan løses av de samme aktørene og de samme metodene som har forårsaket denne krisen – markedsretting og privatisering. Det er ingen tilfeldighet at listen over foredragsholdere på konferansen inkluderer administrerende direktør for DeepGreen, et selskap satt opp for gruvedrift av mineraler fra havbunnen – nøyaktig hva store bevegelser fra samfunn i Stillehavet prøver å stoppe, i kampen for miljømessig rettferdighet og matsuverenitet. Det som er gjort på land, skal nå gjøres i havet: ødeleggelse av naturlige og sosiale miljøer i navnet kapitalistisk fortjeneste.

I stedet for “Our Ocean” – konferansen, er det behov for demokratiske prosesser, som motvirker systemisk undertrykkelse og sikrer prinsippene om rettferdighet og fritt og informert forhåndssamtykke. Regjeringene våre må opprettholde sine forpliktelser til internasjonale traktater og konvensjoner, for å handle på linje med menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og miljømessig rettferdighet snarere enn profitt for multinasjonale selskaper.

Det vi ønsker er en rettferdig utvikling basert på mindre økonomiske og sosiale forskjeller, i tillegg til et forhold til miljøet som forbedrer snarere enn ødelegger økosystemene.
Vi står solidarisk med kyst- og urfolkssamfunn, og krever at deres funksjon som early warning» system knytta til hav og økosystemer anerkjennes og støttes.