Hva er en BIT og hva er det nye mandatet?

Skrevet av: Anniken Storbakk, representerer Spire og Handelskampanjen i Norges Sosiale Forum
Foto: Anja Bergersen

Hva er en BIT?
Først og fremst trenger vi å starte med forkortelsen – BIT- hva er det egentlig?

BIT står for Bilateral Investment Treaty, eller bilateral investeringsavtale. Avtalene blir inngått mellom to land og målet er å verne investeringene til selskap som opererer i utlandet. Hovedformålet for regjeringen med å inngå slike avtaler er å beskytte norske investeringer i utlandet og sikre at norske selskaper kan konkurrere på lik linje med bedrifter fra andre land. Det hevdes at en slik beskyttelse er nødvendig for at selskaper kan ta risikoen med å investere, spesielt i land der den politiske og økonomiske situasjonen er ustabil.

Norge har 14 BITs fra 1990 tallet og har ikke inngått noen nye etter det. I Sundvollen erklæringen står at det regjeringen vil øke bruken av BITs.

Det nye mandatet
Som en følge av at Norge ikke har inngått bits siden 1990 tallet har regjeringen nå utvikla et utkast til mandat for forhandlinger om nye BITS. Det ble forsøkt å få gjennom et mandat i 2008, men det kom mye kritikk fra sivilsamfunnsorganisasjoner og næringslivet mente det ikke gikk langt nok, så mandatet ble lagt i skuffen. Mandatet regjeringen nå legger frem er basert på mandatet i 2008, men det går enda lenger.

Mandatet inneholder det en vanlig BIT inneholder, som er regler rundt etablering, likebehandling, bestelandsvilkår, regler rundt ekspropriasjon, kompensasjon, konsesjonskrav, kapitaloverføringer, og investor-stat tvisteløsning.

Kritikkverdig
Forslaget til mandat inneholder alle de omstridte delene av en investeringsavtale og vi mener mandatet må skrinlegges og at Norge ikke skal inngå BITs. Mandatet inkluderer paragrafer som gjør det vanskelig for land å føre en aktiv næringspolitikk, ta hensyn til miljø og arbeidsrettigheter, og mulighet til å iverksette tiltak for å redusere fattigdom.

Selskap kan saksøke stater

Det mest kontroversielle ved mandatet er at regjeringen har valgt å følge EU sitt eksempel og inkludere investor-stat tvisteløsningsmekanisme. Det gir multilaterale selskaper utrolig stor makt over nasjonale styremakter ved at et selskap kan saksøke en stat på bakgrunn av nye reguleringer som hindrer selskapets profitt. Slike søksmål føres på bakgrunn av artikler i avtalene, for eksempel «fair and equitable treatment», som betyr at et selskap skal få rettferdig og likeverdig behandling. Det i seg selv høres greit ut, men det betyr at en ny regulering kan regnes som «unødvendig» og ikke rettferdig ovenfor selskapet. Om det har skjedd et brudd på avtalen eller ikke bedømmes av investeringsjurister som tolker avtalen. Dette har ført til at like situasjoner har fått ulike dommer.

En tvist mellom et selskap og et land vil  ikke foregå i nasjonale rettssystem, det norske mandatet legger opp til at en tvist skal gå rett til de internasjonale tvisteorganene der investeringsjurister definerer om det er brudd på avtalen eller ikke.

Mandatet går dermed lenger enn forslaget i 2008 som foreslo at en tvist skulle først føres i nasjonale rettssystem, så til det internasjonale. Hvis en sak føres i det nasjonale rettssystemet vil saken ta hensyn til nasjonale regler og lovverk og vil på den måten være fordelaktig for staten.

BITs fjerner retten til å regulere

Forslaget til mandat til BITs avtale vil forhindre styresmakter i å regulere. Dette er for å skape et stabilt investeringsklima.  I forslaget er det bare legitime reguleringer innenfor miljø, helse, sikkerhet, ressursforvaltning, arbeidsrettigheter og menneskerettigheter som er tillatt. Det vil si at andre sentrale områder som næringspolitiske tiltak for å diversifisere økonomien eller øke skattesatser ikke er tillatt.

Et land kan også bare iverksette tiltak innen miljø, helse, sikkerhet, ressursforvaltning, arbeidsrettigheter og menneskerettigheter, hvis tiltaka ikke står i strid med avtalen i sin helhet.  Hvis regjeringa virkelig vil jobbe for at land skal ha legitim reguleringsrett på disse områdene så må den siste setningen ut.

Kan ikke stille krav til investor

Forslaget til mandat legge opp til at et vertsland ikke kan stille krav til investor om f.eks. at de skal ansette lokale arbeidere, lokale underleverandører, overføre teknologi og kunnskap, begrense kapitalstrømmen ut av landet osv. Spesielt konsesjonskrav (krav i forbindelse med tillatelsen til å drifte) har vært viktig for Norge i utviklingen av oljesektoren og vannkraftsektoren. Vi stilte krav om at de utenlandske selskapene skulle samarbeide med norske selskap og krav om teknologioverføring som gjorde at Norge kunne bygge opp egen industri.

Hvis Norge inngår en BIT med et utviklingsland så kan ikke det landet stille like krav som vi tidligere har gjort i vår utvikling. Det er veldig usolidarisk.

Vi trenger ikke BITs
Bilaterale investeringsavtaler er ikke nødvendige for å få investeringer i et land og vi ser ikke nødvendigheten av å inngå slike avtaler i det hele tatt. Investor har uansett kalkulert inn risiko i sine budsjetter når de vurderer en investering, og det er ikke slik at land som ikke har BITs avtaler ikke mottar investeringer. Brasil er et godt eksempel på det

BITs gir også bare rettigheter til investor, men ingen forpliktelser. Det er et skjevt forhold mellom stat og investor ved at bare investor kan saksøke staten, ikke omvendt.

BITs vil også gi mye større beskyttelse til utenlandske investorer enn nasjonale, siden de nasjonale ikke kan saksøke staten gjennom et internasjonalt investor-stat tvisteløsningstribunal.
Ut på høring
Forslaget som er lagt frem av regjeringen skal opp på høring etter sommeren og vi oppfordrer alle til å engasjere seg i høringsrunden med å skrive høringsinnspill og delta på høringen.

Se info her: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—modell-for-investeringsavtaler/id2411615/