–Handelsspørsmål er grunnleggende demokrati– og fordelingsspørsmål. De er derfor relevant for både de som er opptatt av fordeling mellom fattige og rike land, og de som er opptatt av hva som skjer i eget land med tanke på miljø og velferd.
Av: Ellen Sandum, redaktør globaliseringskonferansen.com
Det sier Helene Bank, spesialrådgiver hos For Velferdsstaten som skal gi en introduksjon til handelspolitikk i krasjkurset Handel og investeringer på 1-2-3 før stormøtet Frihandel – frihet for hvem? På Globaliseringskonferansen 1. november. Vi har fått en liten forsmak.
Handels- og investeringspolitikk har stor betydning for folks hverdag. Likevel er det et tema få kjenner godt til. Det kan virke komplisert, og fullt av forvirrende forkortelser som WTO, EFTA, TTIP, TISA, TPP og BITs.
–Det er viktig at flere får kunnskap om handelspolitikk, det er for viktig til å bli overlatt til politikere, teknokrater og snevre næringslivsinteresser. Økt kunnskap er nødvendig for en bredere folkelig deltakelse i debatten om en handelspolitikk som hindrer framtidige politiske valg, mener Helene Bank.
Fair trade, ikke Free trade
Det finnes en sterk tro blant makthaverne, på at utvikling vil komme bare det blir handel. Handel og fattigdomsbekjempelse blir etterhvert sett på som omtrent det samme, forteller Bank. Hvis et land skal ut av fattigdom argumenteres det at markeder må åpnes. Men det avgjørende for handel er at man har noe å selge.
–Mange utviklingsland har ikke kontroll på egne ressurser fordi selskaper i andre land er eiere. De fattige landene produserer råvarer, men har ikke mulighet til å bearbeide råvarene – det som gir merverdi.
Frihandelsteorien ser bort fra at det betyr noe hvem som har kontroll over ressursene, og hvem som har kontroll over bearbeidingen. Frihandelsteorien later som all økonomisk aktivitet er lik. Det er bare å konsentrere landets produksjon om det investorer mener en er god på. Men faktum er at det er stor forskjell på å selge kaffebønner og iPhone. Jo mer bearbeidet eller raffinert et produkt er, og jo mer patenter som er inkludert, jo bedre blir bytteforholdet.
Når store investorer kontrollerer store deler av markedet sitter de fattige råvareprodusentene igjen med svarteper.
Og når store investorer kontrollerer store deler av markedet sitter de fattige råvareprodusentene igjen med svarteper, og venter på å få prisen på sine varer.
–Handelsavtalene bygger på en handelsteori om at det er investor (kapitaleier), som er den rasjonelle aktøren som vet hvor og hvordan de best produserer og handler med varer. Ulike handelsavtaler bygger på regelen om at investor skal møte “minst mulig handelshindrende regler”, forteller Bank.
Krever mer rettferdig handelspolitikk
Mange utviklingsland har ikke kontroll på egne ressurser fordi selskaper i andre land er eiere. De fattige landene produserer råvarer, men har ikke mulighet til å bearbeide råvarene – det som gir merverdi.
I investorbeskyttelsesavtalene får investorene rett til å klage på politikk som begrenser deres inntjening, inn for en privat og hemmelig tvisteløsningsordning. Dermed blir våre demokratiske muligheter til å gjennomføre en rettferdig handelspolitikk, miljøpolitikk, arbeidsmiljøpolitikk og fordelingspolitikk begrenset.
For at handelspolitikken skal bli mer rettferdig kreves politiske virkemidler som nasjonalstatene kan bruke. Det er på nasjonale nivå våre politikere er ansvarlig for at vi har arbeidsplasser og velferd, mener Bank. Det som handelsavtaler bør regulere er at grensekryssende handel med varer og tjenester, og kapitalbevegelser, ødelegger for folk i andre land. På Globaliseringskonferansen skal hun fortelle mer og gi tilhørerne eksempler fra inn- og utland.
