Magnus Eriksson er idéhistoriker og tidligere redaksjonsmedlem i nettstedet Radikal Portal. Han kommer til Globaliseringskonferansen fredag 31 oktober. Der skal han diskutere hvordan antirasismen og antiekstremismen skiller seg fra hverandre, og farene ved å bytte det ene ut med det andre. Med ham kommer også Ervin Kohn, forstander i det Mosaiske trossamfunn og nestleder i Antirasistisk senter, og Sindre Bangstad, sosialantropolog.
Av: Margrethe Gustavsen, nettredaksjonen
– Antiekstremismen vil fremstille seg som en ny antirasisme, men det er noe ganske radikalt annerledes. Mitt utgangspunkt er at antirasisme og antiekstremisme er to forskjellige innfallsvinkler. Antiekstremisme er en metode for å ekskludere de som har annerledes meninger, forklarer Eriksson.
– Antiekstremisme er jo veldig relativ, i forhold til hva som til enhver tid oppfattes som normalt. Antirasisme er absolutt i sin holdning til at alle mennesker skal ha det samme menneskeverdet. For 20 år siden hadde det vært uhørt å si at antirasisme var ekstremistisk, nå er dette ikke helt uvanlig, fordi tyngdepunktet for det som er normalt, er lengre til høyre, og nærmere rasisme, enn det var da, mener han.
Ektremismebegrepet utvannes og misbrukes
I Danmark har en gruppe som kaller seg Libertære Sosialister blitt karakterisert som ekstremister, mens det nynazistiske partiet Danskenes Parti har sluppet dette. Politiet i Sverige operer med kålsuparteorien, en idé navngitt av et gammelt svensk ordtak som betyr «den ene er vel like ille som det andre», og slår ned på rolige samlinger av antirasister, omtrent som de slår ned på gatevolden blant nynazistister.
Nylig har det kommet ut to rapporter i Sverige, hvor antirasistiske grupper blir ansett som ekstremister på linje med nynazistiske grupperinger. I den svenske rapporten «När vi bryr oss – förslag om samverkan och utbildning för att effektivare förebygga våldsbejakande extremism» blir også politi, sosialtjenesten og skolen bedt om å håndtere ungdom i venstreorganisasjoner og antirasister på akkurat samme måte som de lenge har gjort med unge på vei inn i høyreekstreme miljøer. Dette har ført til skarp kritikk fra fagmiljøene, og selvsagt de politiske miljøene. Denne verdirelativiseringen, hvor innholdet ikke lenger er like viktig, men definisjonen på rett og galt heller bestemmes av hvor langt unna sentrum av det politiske landskapet man legger seg, er skremmende og ubehagelig, mener Eriksson.
– Man utdefinerer liberale demokratiske verdier som antirasisme, feminisme, og LHBTQ, og sidestiller det med mennesker med fascistiske og rasistiske holdninger. Jeg mener sammenlikningen er grotesk.
Verdirelativisering lager grobunn for rasismestøtte
– Problemet med antiekstremisme er at premissene som er lagt, for hva som er ekstremisme, er så vage. Det gjør at man kan klumpe sammen religiøse grupper, og antirasister i en mølje, med rasister og fascister. De som sitter med definisjonsmakten kan definere grupper ut av det gode selskap etter eget forgodtbefinnende.
Med en slik sammenlikning som utgangspunkt, hvor ideene som ligger bak aktivistenes organisering er underordnet, åpner man paradoksalt at antiekstremistene kan godta rasisme fordi ideen om en svært omfattende ytringsfrihet og takhøyde for ekstreme ytringer i det offentlige ordskiftet settes opp som motgift mot totalitarisme.
I følge «trykkokerteorien» som mange antiekstremister tillegger stor vekt, er det også slik at man må godta «mildere former» for rasisme og diskriminering, fordi det kan utvikle seg ekstremistiske miljøer der man føler at man ikke blir lyttet til. Dette mener Eriksson er galt, både fordi mye forskning peker på at rasistiske ytringer snarere fører til ekstremisme, og at man ikke kan kreve at noen samfunnsgruppe skal måtte godta at storsamfunnet legger til rette for at noen skal få sjikanere og diskriminere dem.
Ytringsfundamentalister fører til knebling og frykt
– Ytringsfrihetsfundamentalisme er ikke ytringsfrihet i det hele tatt. Vi har hatt kvinner i Radikal Portal som skriver om feminisme i Dagbladet. Den sjikanen de mottar, truende telefoner om natta for eksempel, gjør at mange ikke tør å ytre seg. Da har noen sørget for at andre ikke har reell ytringsfrihet.
– Dette er grunnen til at vi protesterte mot at Deichmanske bibliotek inviterte Lars Wilks til å holde en forsvarstale for Dan Park, som har hengt opp bokser av Zyklon B utenfor synagoger, blant annet.
– Da førte faktisk Antirasistisk senters samarbeid med oss til at antiekstremister kritiserte dem, for å samarbeide med oss i Radikal Portal, fordi vi var regnet som ekstremister. Samtidig mente man at Wilks måtte få lov til å få en offentlig institusjon som arena for å forsvare Parks motbydelige handlinger. Handlinger som utelukkende har som formål å true meningsmotstandere til stillhet.
