– Hva er det fagbevegelsen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har gjort? De har skapt frihetens grunnmur. Disse har formet et samfunn hvor skole, utdanning og selvrealisering skal være for alle. Per Fugelli kommer til Globaliseringskonferansen og han har mye på hjertet.
Intervjuet ble gjennomført av Nina Skranefjell, styreleder og Ida Helene Henriksen, nettredaksjonen.
Foto Øyvind Aukrust, styremedlem.
Saken er skrevet av Ida Helene Henriksen.
Frihet i flokk
Det er ett tankeeksperiment Per Fugelli stadig trekker fram. Det handler om at det er umulig å tenke seg frihet uten felleskap. Se for deg at du blir født. Du kommer til kloden, og her er det ingen andre. Ingen andre skapninger, ingen mennesker, ingen fugler, ingen dyr, ingen blomster, ingen trær. Det er bare du. Hvem er du da? Hvem blir du?
–Det er litt uhyggelig. Du blir ikke den du er nå, men en amøbe eller noe. Jeg syns det er et brutalt tankeeksperiment, men fortsatt et tydelig bevis på at vi blir fellesskapt. Derfor må vi fortolke og forvalte frihet i fellesskap. Så enkelt er det.
Hvem vi er og hvordan vi har det til enhver tid, kommer an på hvordan vi har det med hverandre, understreker Fugelli. Hvordan vi danser med de store og de små flokkene våre, det gjelder tryggheten, identiteten, det gjelder håpet og friheten vår.
–Du kan ikke operere med et frihetsbegrep i et sosialt vakuum, i et slags isolat, enerom. Mennesket kan ikke være fritt som et ett-tall.
Det ligger to overbevisninger bak Fugellis frihet i flokk. Det ene er tankeeksperimentet hans – det er umulig å tenke seg eksistens, identitet og personlig liv uten fellesskap. Det andre er at han er overbevist om at frihet er menneskets høyeste livsønske.
–Dere husker Maslows pyramide? Øverst står friheten og selvrealiseringen. Når det er menneskets høyeste livsønske, ja, da må vi for pokker dele på det!
–Det er vår moralske plikt å sørge for at ikke bare de innbilt sterkeste kan ta seg friheten. I et rettferdig samfunn, som vi prøver å få til i Norge og etterhvert i verden, er det en selvfølge at vi må dele på det høyeste livsønske – nemlig frihet. Og derfor må frihet skapes i flokk.
Hvordan deler man på frihet?
–Hva er det vi har gjort i 100 år i dette praktfulle landet? Hva er det fagbevegelsen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har gjort? De har vært et lokomotiv, og de har heldigvis fått følge. De har skapt og de har delt på friheten.
Dette har vi langt på vei fått til gjennom å bygge opp en velferdsstat, slår Fugelli fast. Han trekker fram statens lånekasse, arbeidsmiljøloven, folketrygden og kvinnebevegelsen som frigjøringsverk.
–Frihet til trygghet og medinnflytelse i arbeid, frihet fra å være eid av sjefen. Frihet fra å forbli fattig, fra å leve i utrygghet når du blir syk eller ufør. Likestilling er frihet. Halvparten av folket har endelig fått frihet til å kunne realisere seg selv.
–Så vi har jo oppskriften! Det er ikke et mysterium, vi har gjort det i hundre år!
Rød vs blå frihet
Fugelli mener det er plass til en passelig dose liberalistisk frihet. Så lenge det ikke blir overdose, sier han. Han er egentlig ikke redd for solidaritetens posisjon i Norge.
–Den er som Dovre! Den er så trygg og bygd inn i den norske folkesjela. Jeg ser ingen store spøkelser.
–Av og til flagger selvfølgelig Siv forbi, men hun skremmer ikke meg, humrer han.
–Men, vi må være på vakt. Vi skal ikke være enfoldige. Jeg er trygg på at det store flertallet i Norge vil skape og dele verdighet, trygghet, frihet. De vil ha sterke felleskapsordninger, som er frihetens fundament. De vil ikke ha et samfunn hvor friheten skal være en individuell jakt.
Så når Siv lurer i krokene, og vifter med flagg hvor det står frihet og fleksibilitet, det gir deg ikke dårlig nattesøvn?
–Nei. Det gjør ikke det. Jeg tror tilogmed at frihet i fellesskap, rettferdig frihet, har godt av litt infiltrasjon av blå agendaer. Jeg er sikker på at sosialdemokrati er metoden i det lange løp, både her hjemme og i verden.
–Men, så skal vi ikke være historieløse, vi skal være litt på vakt mot oss selv også. Vi har sett en god del land som har prøvd å få igjennom sosialisme, og vi har kanskje sett antydning til det her hjemme i Norge også, at det alltid er en fare for litt mye programmering. Vi må være på vakt for å bli for A4; for mye likhet i betydningen kopier og standardløsninger.
–En passe dose blå frihet har den røde friheten godt av. Jeg tror det er det som gjør at Norge og velferdsstaten har utviklet seg så godartet i hundre år. Faren med den røde friheten at det kan bli for formyndende, for statsdirigerende, at den kan gi enkeltmenneske en følelse av å være for bestyrt, for mye i bur.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=MuxjzR6bb1g]
Frihetstrusler
Det er særlig tre grupper Fugelli trekker fram når han lufter bekymring over hva som truer friheten i Norge i dag. Fellesnevneren er tap av tilhørighet, verdighet, selvtillit, håp og handlingsrom i eget liv.
–De fattige selvfølgelig, for fattigdom stjeler frihet. Fattigdom er frihetens mangelssykdom, og den øker. Det gjorde den også under Stoltenbergregjeringen.
–Nummer to er kjempeskummel, og er de titusener av unge gutter som ramler ut av videregående skole. De blir på mange måter ført inn i en fortapt tilværelse.
–Den tredje, som jeg syns er veldig skummelt at de store partiene og fagbevgelsene ikke gir mye mer oppmerksomhet, er den friheten vi hver dag tar fra muslimer. Innvandrere generelt, men særlig muslimer. Det lar vi skje, omringet av taushet.
Internetts mørkeste avkroker bør skremme vannet av oss. Avisenes kommentarfelt flommer over av mistenkeliggjøring og fiendebilder av invandrere som snyltere, voldtektsmenn og terrorister. Forskning og erfaring viser at folk med annen hudfarge diskrimineres , både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Og vi lar det skje.
–Jeg har sett en slags sorg blant innvandrere som går på at de hele tiden opplever negative stereotypier. Dette er det store, stygge frihetstyveriet i Norge nå, fordi det tar fra folk verdighet, tar fra folk frihet til å være seg selv med sin Gud og sine skikker, tar fra dem tilhørighet, og får dem til å føle seg som fremmedlegemer.
–Et stykke på vei mener jeg at vi har utelatt innvandrerne, og især muslimene, fra dette delte frihetsprosjektet.
Blir sortert ut
Noe av det du peker er de som faller utenfor. Hvordan skal Norge få disse inn i fellesskapet?
–Jeg tenker på to strategier: den ene er å arbeide for et raust menneskesyn hvor vi skaper og deler, godtar hverandre, som ufullkomne skapninger. En tidsånd som jeg er veldig redd for som går på tvers av partier, er den som er veldig besatt av å være glansbilder, dyrke perfeksjon, at det er noe feil med oss.
– Hvis vi holder oss med slike gullstandarder, er det jævlig mange som mister verdighet, som blir avvikere. Avvik og feil. Og det blir man faen ikke glad eller frisk eller fri eller trygg av!
Dette er en stor og felles utfordring. Som ikke minst får store frihetskonsekvenser.
–Vi må arbeide for et raust samfunn hvor vi gir hverandre verdighet og respekt som medfødt feilvare, istedet for å forlange at du må være en klonet supermann og -kvinne, ellers er du ikke god nok.
Dette krever holdningsendringer, det er Fugelli overbevist om. Politikk handler om valg og prioriteringer. Når det kommer til politikk og struktur, det er fullt mulig å gjøre noe med barnefattigdommen hvis vi vil. Det er ikke noe hokuspokus.
–Fattigdom har ikke kommet opp fra helvete som en djevel eller demon, og løsningen kommer ikke som en engel fra himmelen, dette er menneskeskapte fenomener!
–Hvis vi vil kan vi gjøre noe med det, og da mener jeg ikke å bare fordele penger, det må vi sannsynligvis også gjøre, men vi må gjøre det vi har gjort i velferdsstaten opp igjennom historien; for arbeiderklassen, for husmennene, for fiskerne som var eid av væreierne – vi fant politiske og strukturelle grep, lover og ordninger som bragte disse gruppene ut av sin misère. Det samme kan vi gjøre med de fattige barna, med gutta som faller ut av skolen, med innvandrerne.
Vi må kunne la folk få være litt mer i fred som seg, mener Fugelli, gi dem tilhørighet og respekt. Vi har en jobb å gjøre med oss selv som handler om å ikke bare tåle annerledeshet, men å være glad i den.
–Det er et spørsmål om folkeskikk, rett og slett! Om oppdragelse, om dannelse. Både i familieflokken, i venneflokken, i skolen, må vi danne et menneskesyn, et samfunnshåp som har disse verdiene som styrende.
Har du noen forventinger til møtet på Globaliseringskonferansen?
Jeg ble veldig glad for at dere har valgt frihet som flagg. Det er skummelt at høyrepartiene langt på vei har klart på kidnappe friheten. Frihet hører ikke hjemme på den siden, avslutter han.
