Unge i dagens Sør-Europa har store problemer med å skaffe seg jobb, et sted å bo, utdanning og en egen familie. Hvordan blir man voksen da?
Av: Ellen Engelstad (1985), redaktør i Manifest Tidsskrift
Jeg har intervjuet unge mennesker mellom 20 og 35 år i Hellas, Italia, Spania og Portugal, og det de sier er at de ikke har tro på at ting vil bli bedre i hjemlandet, og at de vil flytte ut. Mange tenker kanskje at finanskrisen er over, men det er den ikke. Problemene har i stedet tårnet seg opp for dagens unge i Europa siden finanskrisen i 2008.
EUs kutt-tiltak og innstrammingspolitikk, samt at den økonomiske politikken styres fra Frankfurt og ikke i hvert enkelt land, har sendt de Søreuropeiske landene inn i en vedvarende krise. Arbeidsløsheten er høy, og for de unge ligger den på mellom 40 og 50 prosent i land som Spania, Italia og Hellas.
Høy arbeidsledighet gjør at mange unge blir utnyttet i arbeidslivet. De får ulønnede praksisplasser, men ingen jobb etter praksisperioden, de kan jo bare erstattes av nye praktikanter. De som er heldigere får midlertidige stillinger med høy usikkerhet og lav lønn. Men mange opplever at lønna ikke utbetales i det hele tatt, og at det er få muligheter til å protestere annet enn å slutte i jobben. Lønninger kuttes uten annen begrunnelse enn at det ikke finnes penger. Er det noe rart at de unge ser svært pessimistisk på framtida?
En italiensk mann fortalte meg at han og hans venner tar det for gitt at de ville få en tøff alderdom med nesten ingen pensjon. Resultatet er at mange flytter til andre europeiske land, Australia, eller Sør-Amerika, mens andre blir igjen og protesterer. Særlig det greske partiet Syriza, og en rekke bevegelser i Spania, vinner frem med sine alternativ til den rådende kuttpolitikken. Men mange er splittet i spørsmålet om hvor man skal jobbe og organisere seg.
Folk er slitne, desperate etter jobber og vet ikke hva de skal gjøre.
I Spania er protestbevegelsene relativt mange og suksessrike. De er med på å hindre at folk blir kastet ut av husene sine, og organiserer store protester. Nylig har også et politisk parti sprunget ut av de sosiale bevegelsene, Podemos, som betyr noe sånt som «ja vi kan». Etter å ha eksistert i bare noen måneder, lå de som landets nest største parti på meningsmålingene, og ble fjerde største parti i Spania til Europaparlamentsvalget.
Folk er slitne, desperate etter jobber og vet ikke hva de skal gjøre.
Men nesten alle jeg har snakket med er lei av politikerne og det politiske systemet. De føler at politikerne er uinteressert i situasjon deres . Politikere som sitter med makten følger fortsatt den utskjelte kuttpolitikken, på tross av en stadig stigende kritikk av at den ikke fungerer fra mange hold – også konservative økonomer.
For noen år siden, i 2010, oppfordret den portugisiske presidenten unge mennesker til å se på hele EU som ett arbeidsmarked og søke lykken i utlandet. Nå nylig fortalte han de unge hvor flott Portugal er og at de må bli. Unge oppfordres også til å stifte familiie.
Men hvem vil det når politikken som føres knapt kunne blitt mer familiefiendtlig?
Finanskrisen er ikke over. Økonomien er ikke i gang. Mange blir nødt til å flytte tilbake til barnerommet.
Om en mor eller far får jobb et sted i landet, har de sjelden råd til å ta med familien. Mange må velge mellom jobb eller familie. Det fører også til at mange velger å ikke få barn.
Finanskrisen er ikke over. Økonomien er ikke i gang, arbeidsledigheten er fortsatt høy og folk har lite tro på framtida. Utflyttingsstrømmene er fortsatt store, men å gjøre suksess i utlandet er langt fra garantert. Ofte er det svært vanskelig å flytte ut, og mange blir nødt til å vende hjem igjen. Og kanskje ikke bare tilbake til hjemlandet, men tilbake til barnerommet.
For unge mennesker i Sør-Europa er situasjonen fortsatt dårlig hele fem år etter finanskrisen. Om vi ikke kommer opp med et alternativ til kuttpolitikken og raseringen av faglige rettigheter, sitter særlig Sør-Europa igjen med en tapt generasjon.
Finanskrisens virkelige tap er de unge. For hvem vil bo hjemme hos mamma og pappa for alltid?
Kom og se Ellen Engelstad på Globaliseringskonferansens stormøte Veier ut av krisa lørdag 1. november. Her vil hun sammen med blant andre Alexis Tsipras diskutere alternativer til den krisepolitikken som er satt i verk i sør-Europa.
