Sekstimersdagen er ikke bare mulig, men også nødvendig sier Gerd Liv Valla, Ali Esbati og Arild Hermstad.
Av: Ane Hermanstrand og Margrethe Gustavsen, nettredaksjonen
Konferansens andre stormøte tok for seg sekstimersdagen og frihet til fritid. Ingrid Wergeland, utreder i Manifest senter for samfunnsanalyse åpnet møte med utdrag fra NRKs Brennpunkt Kampen om tiden som ble sendt på NRK i april.
Erling Holmøy, forskningsleder i SSB og en av forskerne bak rapporten Må vi jobbe mer? Konsekvensen av mindre materialistisk vekst, kunne vise til at vi kan opprettholde dagens velferdsstat i 2060 med kortere arbeidsdag om vi godtar at skattenivået øker noe og forbruket vårt går ned.
– Noe av verdiveksten i økonomien kommer til å tas ut i kortere arbeidstid i stedet for materielt forbruk, forklarte han.
Gerd Liv Valla, tidligere LO leder, Ali Esbati fra Vänstrepartiet i Sverige og Arild Hermstad, leder i Fremtiden i våre hender fulgte opp.
Valla understreker at sekstimersdagen dagen representer en drøm om et samfunn der begge voksne i en familie kan jobbe og drive omsorg.
– Vi fikk redusert arbeidstiden med 30 minutter i 1987, og vi skulle ha fortsatt den trenden. Jeg vil at vi igjen begynner å snakke om hvordan vi skal få til reduksjonen i arbeidstiden, ikke om vi skal gjøre det. Vi kan ikke regne med at verken Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre gir oss sekstimersdag, vi må kjempe det igjennom i tariffoppgjør.
Leder i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad viste også til sekstimersdagens betydning for klimautviklingen.
– Mer penger vil alltid føre til mer forbruk og høyere utslipp, derfor er det viktigste for miljøet at vi bremser lønnsveksten, og heller fokuserer på mer tid til omsorg, frivillighet og samfunnsliv, var poenget til Hermstad, om hvorfor miljøbevegelsen vil ha sekstimersdag.
Ali Esbati minnet oss allikevel på at vi ikke må glemme de som fremdeles trenger et lønnsløft. Hvis kampen om sekstimersdagen skal være realistisk, må vi gjøre noe med den økonomiske ulikheten. Valla påpekte også at det var nødvendig å sørge for høyere lønn til de aller lavest lønnede av oss, og at dette var en like viktig del av kampen hvis sekstimersdagen skal bli en realitet.
– Lovene kommer etter tariffoppgjørene, og vil sørge for at de som ikke har sterk nok organisering også får sekstimersdagen. Dette handler om en sårt trengt maktforskyvning, forklarte Esbati.
– Mellom 1957 til 1993 minsket arbeidstiden med en prosent i året. Hadde utviklingen fortsatt hadde svenskene hatt 30-timers arbeidsuke i 2010. Den ble stoppet av privatisering og makten som gikk fra arbeiderne til de som hadde kapital, fortsatte han.
Det var likevel enighet om at selv om vi kan doble kjøperaften vår om 50 år, så trenger de aller fleste av oss ikke dette, for hva skal vi kjøpe? Det vil bli en belastning på miljøet og samfunnet når vi allerede i dag produserer mer enn vi trenger. Sekstimersdagen må bli en del av et helhetsbilde som inkluderer miljø, bærekraftig utvikling og likestilling.
– Historien går alltid fremover, sa Ali Esbati. –Det er lett å glemme. Vi tror alltid, fordi vi ikke har fantasi til annet, at vi lever i sivilisasjonens endepunkt. Vi må huske at alle endringer virket usannsynlige, selv om vi tar dem for gitt nå. Slik er det også med sekstimersdagen.
